Venuspassasjen 2004

Venuspassasjen 2012

Alle kategoriene

Astrohistorie

Astronomene har i flere hundre år vært opptatt finne størrelsen på Solsystemet. En mulighet de hadde var å måle parallaksen for Venus når den passerte foran Solskiven. Venuspassasjen er en begivenhet som bare forekommer to ganger hvert århundre. Det skjedde i 2004 og det vil skje 6. juni 2012. Det er hele 105,5 år til det skjer igjen. Astronomene som ønsket å delta i jakten på Venus parallaksen måtte for det første være født til rett tid og de måtte ha store ressurser til gjennomføringen av målingene. Astronomene hadde to tilgjengelige metoder. Metoden til engelskmannen Halley krever at hele passasjen observeres fra to steder på Jorden. Metoden til franskmannen Delisle krever tidspunktet for 2. kontakt eller 3. kontakt fra to steder på Jorden.

Continue reading

Det var få som hadde tro på den enkle urmetoden til Harrison. Historien viser at enkelte latterliggjorde Harrison at han «kunne redusere den vanskelige lengdegraden til et ur». Metoden til Harrison er enkel. Brukeren trengte ikke mestre matematikk eller astronomi på høyt nivå. I stedet å bli hyllet ble han utfordret av mange som mente at løsningen lå i «stjernene» (måneavstandsmetoden).

Continue reading

27. mai 1607 observerte Kepler en flekk på Sola, han brukte et «pin-hole teleskop». Galileo Galilei bygde i 1609 et nytt et instrument, han satt en samlelinse i hullet og undersøkte bildet på veggen med en lupe. Det var ikke Galilei som oppdaget ideen bak teleskopet, men han tok det i bruk og oppdaget at Solen ikke var «perfekt», den hadde flekker. Etter denne oppdagelsen måtte Kepler erkjenne at han ikke hadde observert Merkur, flekken han observerte var en solflekk. Kepler var antagelig fornøyd, han fikk ikke se Merkur, men var den første som fikk se en solflekk.

Continue reading

6. juni 2012 vil Venus, Jorden og Solen ligge på knutelinjen samtidig som Venus er nedstigende, planeten beveger seg gjennom ekliptikkplanet fra oversiden. Vi sier at planeten er i nedstigende knute (D). Det tar 235 år til Venus neste gang er i nedstigende knute. Venus perioden er altså 235 år, men i løpet av denne perioden skjer det to Venus passasjer, en etter 105,5 år og etter 113,5 år. Passasjen om 105,5 år er ikke synlig fra Kristiansand, vi må vente ytterlige 8 år skal vi få se denne skjelne astronomiske begivenheten her på Sørlandet. Oppfordringen fra astronomimiljøet på UiA er: «Opplev Venus passasjen 6. juni 2012, det er lenge til neste gang, hele 113,5 år, i desember 2125».

Continue reading

Stjernekartet viser Venus på solskiven ved soloppgang 6. juni 2012 klokken 04:29. I Kristiansand kan vi se Venus foran solskiva i 2,5 timer, passasjen er over klokken 06:55. Kartet viser også at Solen beveger seg langs ekliptikken og Venus beveger seg mellom stjernene nesten parallelt med horisonten. Neste gang Venus passerer foran solskiven i Kristiansand er om 113 år, da skjer Venus passasjen ved solnedgang (SkyMap/TP)

Continue reading

Bildet viser SN 1987A og de tre ringene. Diameteren på den innerste ringen er 1,3 ly. Bildet er tatt av Hubble teleskopet i 1996 etter at teleskopet fikk forbedret sin oppløsningsevne. Hubble teleskopet har fulgt utviklingen av den lyse ringen på bildet. Astronomene ble overasket da de fant ett sett av tre glødende ringer. Ringene er rester etter en stjernevind fra stamstjernen som ble en rød kjempe for ca 20 000 år siden. Ringene ble synlige på grunn av UV-strålingen som oppstod etter eksplosjonen. Der er mange spørsmål som astronomene ikke kan besvare, men astronomene vil fortsatt studere SN1987A i framtiden, i hop om å finne svar på de uløste spørsmålene.

Continue reading

Edwin Hubble viste (1924) at spiraltåken M31 lå utenfor Melkeveien. Hubble tok mange bilder av Andromeda ”tåken”, han sammenliknet bildene og oppdaget en lyssvak Cepheide stjerne. Han fant stjernens tilsynelatende lysstyrke og bestemte avstanden ut til M31. Hubble konkluderte med at Andromeda ”tåken” måtte ligge på utsiden av Melkeveien. Hubble oppdaget en ny verden (et univers) fylt med galakser. 

Continue reading

Etter Tycho Brahes død overtok Johannes Kepler (1571-1630) observasjonsmaterialet til Tycho Brahe. Kepler fikk i oppgave av Brahe å studere Marsbanen litt nøyere, det gjorde han og fant lovene som beskriver planetbevegelsen i Solsystemet vårt. Keplers lover er erfaringslover, ingen fysiske lover, det var Newton (1687) som fant de fysiske lovene. Newton tok utgangspunkt i sine fysiske lover og utledet lovene til Kepler.

Keplers lover viser at Tycho Brahes observasjoner ikke stemte med den hybride universmodellen. Tycho Brahe var usikker på om den hybride universmodellen var riktig, hans kommentar: “Om det så var?” viser dette. Historien har vist at modellen til Tycho Brahe var et steg i riktig retning.

Continue reading

I 2009 ble Nobelprisen i fysikk tildelt Charles Kuen Kao, Willard Sterling Boyle og George Elwood Smith. Halvparten av prisen tildeles Kao for ideen om at rent glass i optiske fibre gir en radikal forbedring av lysoverføringen, mens Boyle og Smith deler den andre halvparten for ideen bak CCD brikken, en bildesensor som baserte seg på den fotoelektriske effekten som Einstein lanserte i 1905. Nobelprisen er gitt i anvendt fysikk for «forskergjerninger som har skapt nye vilkår for vårt daglige liv og har gitt vitenskapen helt nye verktøy å jobbe med», som komiteen formulerer det. Det gjelder ikke minst for astronomien.

 

Continue reading

På Xristos, UiA sitt studiesenter på Lesvos i Hellas, har jeg skrevet den første artikkelen i serien om astronomi.

Det er umulig for en observatør uten teleskop å observere om det er Jorden som roterer rundt Solen eller om det er Solen som roterer rundt Jorden. På Jorden opplever vi planetene roterer med forskjellig hastighet rundt Jorden. Det er derfor helt naturlig og forstålig å hevde som Aristoteles gjorde for over 2000 år siden at Solen, Månen, planetene og stjernene roterer rundt Jorden og at stjernehimmelen er uforanderlig. Ptolemy måtte forbedre modellen til Aristoteles slik at planetenes retrograde bevegelse kunne forklares. Denne geosentriske modellen av Universet stod ”spikret” fast i over 1000 år. Continue reading