Verdensrommet – et fantastisk laboratorium
Denne leksjonen tar utgangspunkt i den «nye stjernen» som Tycho Brahe oppdaget i stjernebildet Kassiopeia. Vi skal observere stjernehimmelen over Kristiansand med det blotte øyet og finne fram til de sterkeste stjernene. Vi skal lære å anvende formelen for «de små vinkler» og forstå enhetene for avstander i Universet.
Vedlegg: Leksjon 1 Bli kjent på stjernehimmelen.pdf, 2.88Mb
Dette undervisningsopplegget er en del av Fys112/Astrofysikk/Årskurset (fysikk) ved UiA. Deler av opplegget passer også i lærerutdanningen (Fys110/Nat104 Grimstad). Opplegget tar utgangspunkt i læreboken «Universe» Eight Edition.
Vi følger utviklingen fra den geosentriske til den heliosentriske universmodellen. Vi starter med den kompliserte universmodellen til Ptolemy, deretter står den heliosentriske modellen til Copernikus for tur. Tycho Brahe følge så opp med den hybride universmodellen (Jorden i sentrum, Solen går i bane rundt Jorden og planetene i bane Solen). Deretter kom Kepler fram til at den heliosentriske modellen beskrev planetbevegelsene på en enkel måte, hans beregninger baserer seg på observasjonene til Tycho Brahe. Det var først da Newton kom med sine fundamentale fysiske lover at alle brikkene falt på plass: Solen «fant sin plass» i sentrum av Universet (Solsystemet). Fortsett å lese «Krefter i naturen – Newtons gravitasjonslov – Keplers lover»
Solformørkelse og måneformørkelse forekommer når de tre himmellegemer (Sol, Måne og Jord) ligger på linje, astronomene kaller denne linjen for knutelinjen. Knutelinjen er skjæringslinjen mellom Jordens og Månens baneplan, disse to planene danner en vinkel på 5 grader. Solformørkelse og måneformørkelse forekommer ca 2 ganger i året ved henholdsvis nymåne og fullmåne. Månen og Solen har tilsynelatende samme diameter på himmelen fordi avstanden til Solen er ca 400 ganger større avstanden fra Jorden og ut til Månen og at forholdet mellom Solens diameter og Månens diameter er også ca 400.
