I denne bloggen skal jeg bokstavelig talt tørker støv av gamle bilder. Tok et bilde av en stor solflekkgruppe 15. juli 2012, et bilde som for meg ble historisk fordi Tycho teleskopet ble for først gang koplet til kameraet Starlight Xpress. Kameraet er et CCD kamera med kjøling og 10,2 megapiksler (røde, grønne og blå). I bloggen (publisert 16.07.2012) skrev jeg at nye observasjonsrutiner var under utvikling. I disse rutinene fjerner astroprogrammet MaxIm uønsket støy fra bildene jeg tok 18. oktober 2013. Støyen i bildene kan samles i tre grupper (Flat, Dark, Bias). Bloggen går gjennom prosedyren for sammenkopling av kamera og teleskop. MaxIm har ikke utviklet driver for CCD kameraet, av den grunn ble Starlight Xpress skiftet ut og erstattet med Canon EOS 60. Bloggen viser også hvordan MaxIm eksponerer, lagrer og kalibrerer en serie av bilder automatisk. Etter bildebehandlingen reduserer MaxIm størrelsen på filene fra 16 bit til 8 bit.
Bildet 15 «sol-001L.tif» er elektronisk forstørret, tatt 18. oktober 2013 og kontrastbehandlet.
Dersom teleskopets ekvatoriale pol justering ikke er hundre prosent, kan det være gunstig å synkronisere seg fram til et lys svakt objekt på himmelen. Gå først til den sterkest stjernen som ligger nærmest objektet du ønsker å ta et bilde av. Benytt denne stjernen og synkroniser teleskopet. Gå deretter til objektet og start eksponerings prosessen.
Polaris i synsfeltet? Ragnar Kalleberg bak okularet
26. januar 2015 ankom UiA-teleskopet fra Tyskland etter en lekkasje i kuppelen vinteren 2014, lekkasjen førte til at elektronikken i «Drive Base» enheten ble skadet. Det var fint å få teleskopet på plass under kuppelen. I denne bloggen skal jeg vise to bilder av Orion tåka. Det ene bildet hadde en eksponeringstid på 10 sekunder det andre en eksponeringstid på 30 sekunder. Bildene hadde samme IOS verdi (5000).
Bilde 1a har formatet RAW Monochrome og eksponeringstid 10 sekunder
Bilde 1a inneholder 18 millioner piksler, hver piksel kan maksimalt inneholde 16384 lysverdier (14 Bit). RAW- bildene inne holder en stor mengde informasjon, hvert bilde krever en plass i PCen på 25 megabit. Vi ser de fire trapesstjernene i sentrum av tåka, det er UV-lyset fra disse stjernene som lyser opp Orion tåka.
Bilde 2a: Bilde 1a er kalibrert for Flat- og Dark støy
Bilde 2a har en mørkere bakgrunn sammenliknet med Bilde 1a, fordi lysforurensningen og den termiske støyen i kameraet er fjernet fra Bilde 1a.
Bilde 3a: Bilde 2a har fått farger vha «Process»/»Convert Color»
Bilde 3a viser fargene i Bilde 2a. Det er hydrogenet i tåka som lyser rødt. Vi kan kontrastbehandle Bilde 3a, Bilde 4a viser Orion tåka etter behandlingen, vi ser flere mørke områder, områder som består av gass og støv.
Ved hjelp av «Curve» verktøyet i MaxIm kan vi få fram lyset i tåka og redusere lyset i «stjerne pikslene». Bilde 4a har liten eksponeringstid, av den grunn kan vi se detaljer i området i nærheten av de fire trapesstjernene.
Bilde 5a: Bilde 4a har fått formatet «Mono»
MaxIm har endret farge pikslene til gråtoner vha kommandoen «Process»/»Convert to Mono»
Bilde 4b er tatt med en eksponeringstid på 30 sekunder, det er overraskende å oppdage hvor mye lys kontrastbehandlingen kan fremkalle i tåka som ikke er visuelt synlig i teleskopetBilde 5 har samme eksponeringstid som bilde 4a.
Etter mye prøving å feiling fant jeg ut hvordan «Curves – Stretch» verktøyet reduser lysverdiene i «stjernepikslene» og øker lysverdiene i de mørke områdene. Det blå-grønne lyset i sentrum av bilde stammer fra oksygenet i tåka. Det er hydrogenet i tåka som lager det røde lyset.
Bilde 6 Orion tåka tatt med oksygen filter. Blått lys har bølgelengden 496nm. Det grønne lyset har bølgelengden 501 nm.
Trifidtåka består av en emisjonståke som er delt i tre av mørke tåker. Ordet «trifid» brukes for et system som er delt i tre deler. Et eksempel er «trifid spoon», en gaffel som har tre tenner. 2. august 2017 tok jeg mange bilder av M20, alle hadde en følgefeil som vist i Bilde 1. Teleskopet i Alt/Az posisjonen klarte ikke å følge stjernen når eksponeringstiden nærmet seg ett minutt.
Bilde 1: M20 klokken 00.42.18 2. august 2017; Eksponeringstid 56 sekunder; ISO 3200
Gikk gjennom alle bildene en gang til, denne gangen benyttet jeg «Canon Digital Photo Professional» og fant et bilde uten synlig følge feil.
Bilde 2: M20 klokken 00.56.07 2. august 2017; Eksponeringstid 57 sekunder; ISO 3200
Bilde 2 hadde i utgangspunktet et RAW-format på 18MB. Jeg åpnet filen i bildebehandlings programmet til Canon og hadde som mål å «framkalle» et bilde som liknet på Bilde 3. Bilde 4 viser at det er mulig å ta et bilde som kan sammenliknes SkySafari bilde signet Jim Misti, men forbedringspotensial er stort. Må i framtiden ta mange bilder med lenger eksponeringstider og mindre ISO verdi. Lenger eksponeringstid gir større signal-støy forhold. Bildene må renses for støy (Dark, Bias og Flat) før de median kombineres («Stack»).
Bilde 3: M20 (Foto Jim Misti; SkySafari)Bilde 4: M20
Bilde 4 er i utgangspunktet det samme bildet som Bilde 5, forskjellen er at Bilde 5 er noe mørkere. Stjernene er blitt litt tydeligere i Bilde 5.
Er det mulig å «fremkalle» de to stjernene som ligger bak den ovale stjernen i midten av tåka?
Bilde 5Bilde 6 Den ovale stjernen i midten kan være en dobbel stjerne.
Den sterkeste stjernen lengst nord i bildet er superkjempe, det er denne stjernen som sørger for det blå lyset i bildene 3 og 4.
Gass og støv samles i store mørke skyer. De mørke skyene eller tåkene utvikler seg til støvpilarer, disse inneholder mange nyfødte stjerner. Hubble teleskopet har tatt noen unike bilder av støvpilarene i Ørnetåken (M16). De kalde støvpilarene vises som silhuetter mot en glødene bakgrunn (Bilde 2). Bakgrunnen er en rød emisjons tåke.
Astronomene kaller fødestedet for en stjerne for «cocoon». Andre kjente tåker som har mørke områder er Omega tåka (M17), Orion tåka (M42), Trifid tåka (M20) og Hestehode tåka i Orion.
Disse tåkene er av stor interesse for astronomer som driver med teorier om stjerneutvikling. Astronomene studerer stjernene i ulike faser og setter sammen en historie som beskriver utviklingen av stjernene vi ser på himmelen.
Bilde 1 viser Ørnetåken, et område på himmelen som har en tilsynelatende størrelse på omtrent (33×23) bueminutter.
Hele tåken har en størrelse på (35×28)’. Den lineære størrelsen på tåken er 15 lysår når avstanden til tåken er 7000 lysår. Til høyre for de to «blåe stjernene» har vi en sinusformet stjernehop. De to «blåe stjernene» finner du også i Bilde 2, en sammenlikning viser at de to bildene er vrid litt i forhold til hverandre. Bilde 1 er et «gruppebilde», 7 av bildene i gruppen ble median kombinert. De har en eksponeringstid som ligger i området fra 15 til 24 sekunder (IOS=6400). Bildene er tatt 5. september 2015 klokken 23.45.
Bilde 2 viser den mørke Ørnen mot en rød bakgrunn. (Sky Safari: Jim Misti)
Legg merke til pilaren mellom de to «blåe stjernene» er hvite stjerner med en magnitude på 9. De er malt blå fordi stjernene er valgt som referansestjerner.
Spørsmålet er om det er mulig å se pilarene visuelt i LX 90 teleskopet. SkySafari beskriver M16 som et imponerende objekt sett gjennom et 8 tommer teleskop med «low power» innstilling. SkySafari mener at man trenger O-III filter og et teleskop med en lysåpning på minimum 12 tommer skal pilarene vises i synsfeltet. Om LX 90 har tilstrekkelig lysåpning gjenstår å se.
Jeg tok bildene med Canon EOS 60Da koplet til teleskopet Meade LX-90 fra UiA sitt stydiesenter på Lesbos, en øy i Hellas. I 2015 (5. september) tok jeg 9 bilder av Andromeagalaksen, eksponeringstiden varierte fra 10s til 28s og alle bildene hadde samme ISO-verdi: 6400.
Bilde 1: Eksponeringstiden er 28s; Eksponerings tidspunktet: 23.16 LTBilde 2: Andromeda galaksen sett fra Metochi 5. september 2015 kl. 23.16 LT (StarryNight)
Stjerneprogrammet Starry Night klarte å orientere galaksen i forhold til stjernene observert fra Metochi når dato og tidspunkt er kjent. Bildene 1 og 2 viser samsvar mellom «kartet og terrenget». Synsfeltet i bilde ble målt til å være omtrent (12×22) bueminutter. De sterkeste stjernene har en visuell magnitude mellom 11,7 og 11.0, de svakeste rundt 16.
Bilde 2 har antagelig lang eksponeringstid og stor kontrasten fordi StarryNight ønsker å fremheve de mørke flekker øverst i bilde. De de fem stjerne som danner en halvsirkel rundt en av de største flekkene i området, minner om halvsirkelen i stjernebilde Corona Borealis.
Bilde 3: Signal-støy forholdet (S/N) er økt med en faktor 3 i forhold til Bilde 1.
Astroprogrammet MaxIm stablet 9 bilder, en prosess som reduserte støyen i Bilde 1 betraktelig. Kombinasjonsmetoden er «Sigma Clip». Der er fremdeles mye støy i bilde, men flere stjerner er blitt synlig i nærheten av galaksens kjerne.
Bilde 4: Sgnal-støy forholdet(S/N) er som i Bilde 3, men kombinasjonsalgoritmen er «Median».
En sammenlikning mellom bildene 3 og 4 viser at median kombinasjonen fører til mindre støy i Bilde 4
I bloggen «Mosaikk bilde av Månen» skrev jeg litt om hvordan programmet SkyCapture satt sammen bilder av Månen i 1. kvarter. Jeg «stitchet» tre bilder jeg tok på Lesbos høsten 2018. Bildene hadde tilstrekkelig overlapp og landskapet var tydelig med stor kontrast. Det var relativt enkelt å benytte «stitch-prosessen» i SkyCapture, men å lage mosaikkbilder med mer enn 3 fliser (bilder) krever nok mer praktisk erfaring.
Astroprogrammet MaxIm klarte derimot å sy sammen de seks månebildene jeg kommenterte i Bilde 1. Metoden var godt beskrevet i hjelpe filen «Mosaic».
Bilde 2. Den siste flisen (12.jpg)legges på plass
Prosedyren er i korthet følgende: Starter med et tomt bilde uten lys-verdier i pikslene. Antall piksler i det tomme bildet er avhengig antall fliser som skal føres inn i det tomme bilde. Bilde 2 viser den siste flisen (12.jpg) som ble skjøvet på plass. Det lyse området innenfor blå firkant viser det området som overlapper naboflisene. Det er viktig at denne overlappen er tilstrekkelig, ellers vil «sømmene» bli synlige.
