Komet på besøk
12. januar 2023 passerte kometen C/2022 E3 ZTF Solen. Avstanden var da 1,11AU. Avstanden til Jorden var 0,72AU og lysstyrken 7,3.
Fortsett å lese «Kometen C/2022 E3 ZTF»Kategori: Observasjon
En piksel forteller…
Lysprofilen langs den grønne linjen i Bilde 4 gir en diameteren på 15km ± 2km. Det betyr at størrelsen på Maginus H krateret ligger et sted mellom 17km og 13km. Usikkerheten i svaret er omtrent 13%.
På grunn gode lysforhold og stor kontrast i Bilde 4 kan vi bestemme størrelsen på krateret, men “seeingen” visker ut detaljer mindre enn 4km i krateret. Skal vi se mindre detaljer i krateret må observasjonsforholden forbedres og vi må velge en kamera-teleskop kombinasjon med mindre skaleringstall enn 0,5 buesekunder/ piksel.
Hele bloggen finner du her: En piksel forteller – Observasjon og usikkerhet i observasjonene 1
Kalibrering av astrobilder
I denne bloggen skal jeg bokstavelig talt tørker støv av gamle bilder. Tok et bilde av en stor solflekkgruppe 15. juli 2012, et bilde som for meg ble historisk fordi Tycho teleskopet ble for først gang koplet til kameraet Starlight Xpress. Kameraet er et CCD kamera med kjøling og 10,2 megapiksler (røde, grønne og blå). I bloggen (publisert 16.07.2012) skrev jeg at nye observasjonsrutiner var under utvikling. I disse rutinene fjerner astroprogrammet MaxIm uønsket støy fra bildene jeg tok 18. oktober 2013. Støyen i bildene kan samles i tre grupper (Flat, Dark, Bias). Bloggen går gjennom prosedyren for sammenkopling av kamera og teleskop. MaxIm har ikke utviklet driver for CCD kameraet, av den grunn ble Starlight Xpress skiftet ut og erstattet med Canon EOS 60. Bloggen viser også hvordan MaxIm eksponerer, lagrer og kalibrerer en serie av bilder automatisk. Etter bildebehandlingen reduserer MaxIm størrelsen på filene fra 16 bit til 8 bit.
Hele bloggen finner her: Kalibrering av astrobilder
Oriontåka (M42)
Observasjon av Oriontåka 3. februar 2015
26. januar 2015 ankom UiA-teleskopet fra Tyskland etter en lekkasje i kuppelen vinteren 2014, lekkasjen førte til at elektronikken i «Drive Base» enheten ble skadet. Det var fint å få teleskopet på plass under kuppelen. I denne bloggen skal jeg vise to bilder av Orion tåka. Det ene bildet hadde en eksponeringstid på 10 sekunder det andre en eksponeringstid på 30 sekunder. Bildene hadde samme IOS verdi (5000).
Bilde 1a inneholder 18 millioner piksler, hver piksel kan maksimalt inneholde 16384 lysverdier (14 Bit). RAW- bildene inne holder en stor mengde informasjon, hvert bilde krever en plass i PCen på 25 megabit. Vi ser de fire trapesstjernene i sentrum av tåka, det er UV-lyset fra disse stjernene som lyser opp Orion tåka.
Bilde 2a har en mørkere bakgrunn sammenliknet med Bilde 1a, fordi lysforurensningen og den termiske støyen i kameraet er fjernet fra Bilde 1a.
Bilde 3a viser fargene i Bilde 2a. Det er hydrogenet i tåka som lyser rødt. Vi kan kontrastbehandle Bilde 3a, Bilde 4a viser Orion tåka etter behandlingen, vi ser flere mørke områder, områder som består av gass og støv.
Ved hjelp av «Curve» verktøyet i MaxIm kan vi få fram lyset i tåka og redusere lyset i «stjerne pikslene». Bilde 4a har liten eksponeringstid, av den grunn kan vi se detaljer i området i nærheten av de fire trapesstjernene.
MaxIm har endret farge pikslene til gråtoner vha kommandoen «Process»/»Convert to Mono»
Etter mye prøving å feiling fant jeg ut hvordan «Curves – Stretch» verktøyet reduser lysverdiene i «stjernepikslene» og øker lysverdiene i de mørke områdene. Det blå-grønne lyset i sentrum av bilde stammer fra oksygenet i tåka. Det er hydrogenet i tåka som lager det røde lyset.
Hubble 2006 mosaic /Nasa (Wikimedia)
Andromedagalaksen
Andromedagalaksens sentrale områder
Jeg tok bildene med Canon EOS 60Da koplet til teleskopet Meade LX-90 fra UiA sitt stydiesenter på Lesbos, en øy i Hellas. I 2015 (5. september) tok jeg 9 bilder av Andromeagalaksen, eksponeringstiden varierte fra 10s til 28s og alle bildene hadde samme ISO-verdi: 6400.
Stjerneprogrammet Starry Night klarte å orientere galaksen i forhold til stjernene observert fra Metochi når dato og tidspunkt er kjent. Bildene 1 og 2 viser samsvar mellom «kartet og terrenget». Synsfeltet i bilde ble målt til å være omtrent (12×22) bueminutter. De sterkeste stjernene har en visuell magnitude mellom 11,7 og 11.0, de svakeste rundt 16.
Bilde 2 har antagelig lang eksponeringstid og stor kontrasten fordi StarryNight ønsker å fremheve de mørke flekker øverst i bilde. De de fem stjerne som danner en halvsirkel rundt en av de største flekkene i området, minner om halvsirkelen i stjernebilde Corona Borealis.
Astroprogrammet MaxIm stablet 9 bilder, en prosess som reduserte støyen i Bilde 1 betraktelig. Kombinasjonsmetoden er «Sigma Clip». Der er fremdeles mye støy i bilde, men flere stjerner er blitt synlig i nærheten av galaksens kjerne.
En sammenlikning mellom bildene 3 og 4 viser at median kombinasjonen fører til mindre støy i Bilde 4
Mer om
Delvis penumbra måneformørkelse
Målet mitt var å finne ut om det er mulig å få oppleve en delvis penumbra måneformørkelse. Jeg har aldri sett en slik formørkelse tidligere, så det kunne være interessant å ta en titt på Månen denne kvelden 10. januar 2010 mellom klokken 18.07 og klokken 22.14.
Merkurpassasjen 7. november 1631 – en historisk begivenhet
1629 annonserte Johannes Kepler i en artikkel at Merkur vil passere foran Sola 7. november 1631 og oppfordret til observasjon av begivenheten. Begivenheten ble observert av Pierre Gassendi. Han hadde forventet et større skyggebilde av Merkur, men etter nærmere undersøkelser fant han at flekken var Merkur. At Gassendi fikk øye på Merkur 7. november 1631 var en betydelig suksess for Rudolphine tabellen som Kepler gav ut i 1627.
I motsetning til Venuspassasjen skjer Merkurpassasjen relativt hyppig ca. 13 ganger i løpet av 100 år.
Fortsett å lese «Merkurpassasjen 7. november 1631 – en historisk begivenhet»
Tycho krateret påsken 2019
På langfredag kveld fikk jeg se måneoppgangen fra hyttevinduet på Hovden. Teleskopet og kameraet i okularholderen var ferdig montert i stua og klar for mitt første månebilde.
Teleskopets synsfelt er 65 bueminutter og forstørrelsen er 48X. På langfredag hadde Månen en tilsynelatende størrelse på 32,4 bueminutter. Det ville med andre ord være plass til 2 måner i synsfeltet.
På langfredag erstattet jeg okularet med kameraet Meade PLI-G. Kameraet tar bildet av Månen i primærfokus. Sensoren gir et bilde av Månen på skjermen som har mindre utstrekning og større forstørrelse. Utstrekningen av bildet er (16,5 x 13,8) bueminutter ifølge SkyMap kalkulatoren. Beregningene baserer seg på teleskopets brennvidde (1250mm) og størrelsen på sensoren (6,18mm x 5,85 mm). Sensoren er av typen Sony IMX 178 CMOS.
Fortsett å lese «Tycho krateret påsken 2019»
Månen 7 dager gammel over Metochi 16.09.2018
Månen på bildet er rettvendt, vi ser den sydligevestlige halvdelen. Legg merke til det store krateret litt nedenfor midten av bildet.
Fortsett å lese «Månen 7 dager gammel over Metochi 16.09.2018»
Delta Cephei, prototypen for en Cepheid variabel stjerne
Polaris ligger midt i bildet. Store Bjørn ligger vest Polaris 10 september 2018 klokken 22.27. Sydøst for Polaris ser vi Kassiopeia rett over tretoppene (51s, ISO 1000 f/4,5, f=10mm). Den sterkeste stjerna nordøst av Polaris og rett vest for den røde stjerna er Alpha Cephei. Delta Cephei, prototypen for en Cepheid variabel stjerne, ligger i høyre kant av bilde, rett sydøst for to den røde stjernene.
Det var John Goodricke (1784), en unge døv engelske astronomen, han undersøkte flere variable stjerner med periodiske lyskurver. Disse stjernene ble kalt for Cepheide variable stjerner fordi prototypen (Delta Cephei hadde en periode på 5 dager og en magnetudeforandring fra 3,7 til 4,5) ble oppdaget av Goodicke i stjernebilde Cephei. Han døde bare 22 år gammel av lungebetennelse. Fortsett å lese «Delta Cephei, prototypen for en Cepheid variabel stjerne»