Stjernehopping sammen med Liv Fegran, Ben Fegran, Tori Staff Reiremo og Cornelia Brodahl
Takk for besøket alle sammen, det var inspirerende og moro å være sammen med dere på Metochi Amfi.
Det er ikke alltid like lett å sentrere referansestjernen når den står i nærheten av senit. Men Tori, du fikk plassert deg selv og ledeøyet bak okularet og fikk dirigert referansestjernen Arcturus i sentrum av synsfeltet.
Liv observerte Ringtåka (M57), en gammel stjerne som hadde brukt opp alt drivstoffet. Hun fikk ikke bare se ringen i synsfeltet, men også et stjerneskudd passere Ringtåka. Liv, dette er en stor begivenhet, et magisk øyeblikk som er få forunt å oppleve!
Ben ,det var gøy og inspirerende å samtale med deg om stjerneutvikling, størrelsen på Universet, referansestjerner, synkronisering, Hubble teleskopet og mer.
Takk, Cornelia, for at du har gitt meg anledning til å stå bak teleskopet i mange år her på Metochi Amfi. Jeg er glad for at du fikk oppleve stjernekula i Herculus (M13).
Uglehopen er en samling av mer enn hundre stjerner som er født i samme sky. De to sterkeste stjerner i hopene er uglas øyne. De er så vidt synlig i nederste delen av bilde 1. Området er markert med lilla farge. Rød sirkel markerer sentrumet i hopen.
Bildet er orientert nord-syd, er rettvendt og kontrastbehandlet. Bildets vertikale synsfelt tilsvarer størrelsen på hopen, omtrent 20,0 bueminutter. De svakeste stjernene i bildet har omtrent lysstyrke 15. Disse vises som «smultringer», dvs. med et «sort hull» i sentrum. Dette er et tegn på at bildet ikke er fokusert.
Legg merke til de tre stjernestriper som viser sentrum av hopen og størrelsen på uglas bryst. Den ene stjernestripen er orientert i retning nord nord-øst. Den andre stjernestripen er orientert i nordvestlig retning, og den tredje er orientert tilnærmet i vestlig retning. Merk: SkySafari oppgir at avstanden ut til sentrumet av Uglehopen er 7900 lysår.
Etter tre dager med skyer og regnbyger ser jeg gløtt av blå himmel. Ser fram til observasjon av Uglehopen i Kassiopeia.
Tusen takk for hjelpen, Ruzhdi. Uten din hjelp hadde jeg ikke fått det til. Du kjøpte plastfolie. Du forkortet sentralbolten 2 cm. Nå skal alt være i orden.
Navigatøren på Volantis viste veien til Astronomy Cafe. Den lå på en fjelltopp i landsbyen Faliraki, noen mil fra byen Rhodos. Her fikk vi oppleve fullmånen stige opp fra Middelhavet. Vi fikk være med på en “tur” på stjernehimmelen i observatoriet. Hipparchos Astronomy Cafe hadde et stort utstillingsareal. Her forsvant jeg fort inn i min astronomiske verden og tok en rekke bilder. Noen av bildene med litt tekst kan du se her: Astronomy Cafe på Rhodos.
Sommeren 2019 forsøkte jeg å montere den nye adapter plata på X-wedgen . X-wedgen er i utgangspunktet konstruert for Meade teleskopet LX 200 – 10 inch. LX 200 teleskopet (tilsvarende vi har på Møvik) settes direkte på vippeplata og låses med tre bolter som skrues inn bunnplata. I motsetning til LX 200 teleskopet trenger LX 90 en adapter plate med tre «proturperanser» som er tilpasset de tre innfelte sporene i teleskopets bunnplate. Det viste seg at de tre boltene som fulgte med hadde feil lengde. Det var vanskelig å skaffe nye bolter på Lesbos. Har et ønske om å skaffe nye bolter i Norge og ta de med til Hellas. Det kan først skje etter 20. august.
De tre boltene hindrer teleskopets bevegelse i deklinasjons-retningen
Sommeren 2017 tok jeg 15 bilder av Trifid tåken i Sagittarius, alle med en eksponerings tid rundt ett minutt. I alt 4 av 15 bilder var uten azimuth feil, alle hadde høydefeil (ovale stjerner i vertikalretning). Denne undersøkelsen viser at Azimuth- og Altitude motorene er ustabile.
Årsaken til at alle stjernene i Bilde 1 er ovale med azimuth feil kan være at:
de to motorene klarer ikke å følge stjernenes tilsynelatende bevegelse på himmelen ( den tilsynelatende endringen i azimuth og altutude er henholdsvis 12,6’ og -5,7’ i løpet av eksponeringstiden på 56 sekunder)1. Jeg vil ta i bruk kommanoden «Train Drive» i «Setup» menyen og lære opp motorene til å bli mer stabile2.
teleskopet er et «mandags teleskop. Jeg måtte retunere teleskope til leverandør etter motorfeil
teleskopet har overvekt. Canon kameraet med tilbehør veier 1085g og det store søketeleskopet Sky-Watcher (Bilde 2) med adapter og «align» bøyler veier omtrent 3 kg. Jeg vil neste gang fjerne det store søketeleskopet og erstatte Canon kameraet med kameraet Meade LPI og DSI, som veier henholdsvis 135g og 475g.
teleskopet i horisontal posisjon egner seg ikke for astrofoto med eksponeringstider over 30 sekunder. LX 90 teleskopet fikk ekvatorial montering 3. september 2018, en stor dag for Metochi Observatoriet. Årsaken til denne oppgraderingen var et ønske om å ta bilder av objekter med lang eksponering.
Bilde 3: Metochi fikk et ekvatorialt montert teleskop 3. september 2018.
Dersom teleskopets ekvatoriale pol justering ikke er hundre prosent, kan det være gunstig å synkronisere seg fram til et lys svakt objekt på himmelen. Gå først til den sterkest stjernen som ligger nærmest objektet du ønsker å ta et bilde av. Benytt denne stjernen og synkroniser teleskopet. Gå deretter til objektet og start eksponerings prosessen.
Polaris i synsfeltet? Ragnar Kalleberg bak okularet
Trifidtåka består av en emisjonståke som er delt i tre av mørke tåker. Ordet «trifid» brukes for et system som er delt i tre deler. Et eksempel er «trifid spoon», en gaffel som har tre tenner. 2. august 2017 tok jeg mange bilder av M20, alle hadde en følgefeil som vist i Bilde 1. Teleskopet i Alt/Az posisjonen klarte ikke å følge stjernen når eksponeringstiden nærmet seg ett minutt.
Bilde 1: M20 klokken 00.42.18 2. august 2017; Eksponeringstid 56 sekunder; ISO 3200
Gikk gjennom alle bildene en gang til, denne gangen benyttet jeg «Canon Digital Photo Professional» og fant et bilde uten synlig følge feil.
Bilde 2: M20 klokken 00.56.07 2. august 2017; Eksponeringstid 57 sekunder; ISO 3200
Bilde 2 hadde i utgangspunktet et RAW-format på 18MB. Jeg åpnet filen i bildebehandlings programmet til Canon og hadde som mål å «framkalle» et bilde som liknet på Bilde 3. Bilde 4 viser at det er mulig å ta et bilde som kan sammenliknes SkySafari bilde signet Jim Misti, men forbedringspotensial er stort. Må i framtiden ta mange bilder med lenger eksponeringstider og mindre ISO verdi. Lenger eksponeringstid gir større signal-støy forhold. Bildene må renses for støy (Dark, Bias og Flat) før de median kombineres («Stack»).
Bilde 3: M20 (Foto Jim Misti; SkySafari)Bilde 4: M20
Bilde 4 er i utgangspunktet det samme bildet som Bilde 5, forskjellen er at Bilde 5 er noe mørkere. Stjernene er blitt litt tydeligere i Bilde 5.
Er det mulig å «fremkalle» de to stjernene som ligger bak den ovale stjernen i midten av tåka?
Bilde 5Bilde 6 Den ovale stjernen i midten kan være en dobbel stjerne.
Den sterkeste stjernen lengst nord i bildet er superkjempe, det er denne stjernen som sørger for det blå lyset i bildene 3 og 4.
Gass og støv samles i store mørke skyer. De mørke skyene eller tåkene utvikler seg til støvpilarer, disse inneholder mange nyfødte stjerner. Hubble teleskopet har tatt noen unike bilder av støvpilarene i Ørnetåken (M16). De kalde støvpilarene vises som silhuetter mot en glødene bakgrunn (Bilde 2). Bakgrunnen er en rød emisjons tåke.
Astronomene kaller fødestedet for en stjerne for «cocoon». Andre kjente tåker som har mørke områder er Omega tåka (M17), Orion tåka (M42), Trifid tåka (M20) og Hestehode tåka i Orion.
Disse tåkene er av stor interesse for astronomer som driver med teorier om stjerneutvikling. Astronomene studerer stjernene i ulike faser og setter sammen en historie som beskriver utviklingen av stjernene vi ser på himmelen.
Bilde 1 viser Ørnetåken, et område på himmelen som har en tilsynelatende størrelse på omtrent (33×23) bueminutter.
Hele tåken har en størrelse på (35×28)’. Den lineære størrelsen på tåken er 15 lysår når avstanden til tåken er 7000 lysår. Til høyre for de to «blåe stjernene» har vi en sinusformet stjernehop. De to «blåe stjernene» finner du også i Bilde 2, en sammenlikning viser at de to bildene er vrid litt i forhold til hverandre. Bilde 1 er et «gruppebilde», 7 av bildene i gruppen ble median kombinert. De har en eksponeringstid som ligger i området fra 15 til 24 sekunder (IOS=6400). Bildene er tatt 5. september 2015 klokken 23.45.
Bilde 2 viser den mørke Ørnen mot en rød bakgrunn. (Sky Safari: Jim Misti)
Legg merke til pilaren mellom de to «blåe stjernene» er hvite stjerner med en magnitude på 9. De er malt blå fordi stjernene er valgt som referansestjerner.
Spørsmålet er om det er mulig å se pilarene visuelt i LX 90 teleskopet. SkySafari beskriver M16 som et imponerende objekt sett gjennom et 8 tommer teleskop med «low power» innstilling. SkySafari mener at man trenger O-III filter og et teleskop med en lysåpning på minimum 12 tommer skal pilarene vises i synsfeltet. Om LX 90 har tilstrekkelig lysåpning gjenstår å se.
