Regnbuen – Solens fargespektrum

Jeg satt på kontoret tenkte på det gulhvite sollyset og det det vakre naturfenomenet som vi kaller regnbuen. Min tankevirksomhet utløste en lyst til å skrive litt om regnbuen fordi naturen blir ofte enda vakrere når man forstår det man observerer. Helst ville jeg ha med et bilde av regnbuen som jeg selv hadde tatt. Jeg måtte innse at det hadde jeg ikke.

Et magisk svar fra himmelhvelvet

Klokken var blitt omtrent 15:30, da jeg reiste meg opp av stolen og så ut av vinduet. Til min store overraskelse så jeg regnbuen i nordøstlig retning over hustakene på Andøya, med Sømslandet i bakgrunnen. Jeg fant mobilen og tok et bilde i hu og hast. Det var nesten ikke til å tro at naturen eller himmelens optikk gav meg det jeg manglet:

Regnbue over Byfjorden, sett fra Andøya,
mandag 2. desember, 15:33,
43 minutter før Solen går ned

Bildet viser at det røde lyset står ytterst i buen, deretter kommer den oransje og den gule buen. Med litt god vilje ser jeg også den grønne fargen i bildet. Fargene blått og fiolett er ikke synlig. Regnbuen viser seg i skyen når sollyset kommer bakfra og treffer regndråpene. Regndråpene reflekterer og bryter sollyset og vi kan beundre det vakre naturfenomen. Under gode forhold skal det være mulig å observer at område innenfor sirkelbuen er lysere enn utenfor sirkelbue. Årsaken er alle de reflekterte lysstrålene fordeler seg i området innenfor regnbuen. Fargene hoper seg opp ytterst i regnbuen. De to lyse flekkene på regnbuen er speilbilde av taklampa på kontoret. Det er vinduet som reflekterer lyset fra lampa to ganger, fordi vinduet består av to glassflater. Er det ikke en antydning til en dobbel regnbue på bildet? Det undersøker jeg nærmere i avsnittet «På jakt etter sekundærbuen».

En spesiell og tilfeldig situasjon

Bildet ble tilfeldig tatt bare 43 minutter før solnedgangen. Av den grunn fikk jeg oppleve regnbuen omtrent i sin høyeste posisjon på himmelen. Med fri sikt i nordøstlig retning, ville jeg ved solnedgang kunne sett regnbuen som en halv sirkel. Vinkeldiameteren vil da ha vært omtrent 42 grader, og Solen ville ha stått bak meg i sydvest.

Vanndråpen reflekter og bryter sollyset to ganger

Filosofen René Descartes som i 1637 lanserte ideen om at regndråpene er kulerunde vanndråper, og at fargene oppstår når solstrålene går inn og ut av vanndråpen. Skal strålene komme ut på samme side som de kom inn, må de reflekteres på baksiden av vanndråpen. Lysstråler som treffer vanndråpen med en vinkel mindre enn 42 grader i forhold til senterstrålen vil bli reflektert. Av den grunn er området innenfor regnbuen lysere enn området utenfor regnbuen. Vi ser regnbuen fordi de ulike fargene har forskjellig vinkelradius. Det røde lyset er ytterst i regnbuen fordi det har størst vinkelradius (42,5 grader) og brytes minst. Det fiolette lyset brytes mest, med minst vinkelradius (40,8 grader).

Ved en senere anledning, vil jeg skrive mer om vitenskapen bak «Regnbuen – Solens fargespektrum», og hvorfor de ulike fargene har forskjellig vinkelradius.

På jakt etter sekundærbuen

Regndråpen kan også reflektere sollyset to ganger. Når det skjer får vi en speilvendt regnbue som ligger omtrent 9 grader utenfor den andre. Den kan en se under gode observasjonsforhold. Viser bildet en bue på utsiden av regnbuen i bildet jeg tok 16:33?

Ser vi nøye etter, kan vi få øye på en svak tåkebue mellom den lyse skyen og horisonten. Den parallelle buen, også kalt sekundærbuen. Med utgangspunkt i bildet tatt 16:33, har jeg forsøkt å få fram sekundærbuen tydeligere ved hjelp av kontrastbehandling.

En kontrastbehandlet versjon

Observasjonsforholdene var ikke de beste, da bildet ble tatt. Neste gang appen Pent.no viser

om ettermiddagen, skal jeg ta en tur ut. Jeg trenger et bedre bilde av regnbuen!

Stjernehopping på himmelen over Metochi Amfi i godt selskap

Stjernehopping sammen med
Liv Fegran, Ben Fegran, Tori Staff Reiremo og Cornelia Brodahl

Takk for besøket alle sammen, det var inspirerende og moro å være sammen med dere på Metochi Amfi.

Det er ikke alltid like lett å sentrere referansestjernen når den står i nærheten av senit. Men Tori, du fikk plassert deg selv og ledeøyet bak okularet og fikk dirigert referansestjernen Arcturus i sentrum av synsfeltet.

Liv observerte Ringtåka (M57), en gammel stjerne som hadde brukt opp alt drivstoffet. Hun fikk ikke bare se ringen i synsfeltet, men også et stjerneskudd passere Ringtåka. Liv, dette er en stor begivenhet, et magisk øyeblikk som er få forunt å oppleve!

Ben ,det var gøy og inspirerende å samtale med deg om stjerneutvikling, størrelsen på Universet, referansestjerner, synkronisering, Hubble teleskopet og mer.

Takk, Cornelia, for at du har gitt meg anledning til å stå bak teleskopet i mange år her på Metochi Amfi. Jeg er glad for at du fikk oppleve stjernekula i Herculus (M13).

Takk, alle sammen! Det var en fin stjernekveld.

Fra den julianske til den gregorianske kalenderen

Naturen har gitt oss to tidsenheter, dag og år. Dagen er basert på Jordens rotasjon rundt sin egen akse og året er basert på Jordens omdreining rundt Solen. Å utvikle en kalender er ikke tilrettelagt fra naturens side fordi året er ikke eksakt lik 365 hele dager. La oss se på hvordan astronomiske observasjoner førte til utvikling av kalenderen vi bruker i dag.

Fortsett å lese «Fra den julianske til den gregorianske kalenderen»

Uglehopen (NGC 457) i Kassiopeia

Uglehopen er en samling av mer enn hundre stjerner som er født i samme sky. De to sterkeste stjerner i hopene er uglas øyne. De er så vidt synlig i nederste delen av bilde 1. Området er markert med lilla farge. Rød sirkel markerer sentrumet i hopen.

Bilde 1 – Uglehopen 25.11.2022 21:04 LT (Metochi: TP)


Bildet er orientert nord-syd, er rettvendt og kontrastbehandlet. Bildets vertikale synsfelt tilsvarer størrelsen på hopen, omtrent 20,0 bueminutter. De svakeste stjernene i bildet har omtrent lysstyrke 15. Disse vises som «smultringer», dvs. med et «sort hull» i sentrum. Dette er et tegn på at bildet ikke er fokusert.

Legg merke til de tre stjernestriper som viser sentrum av hopen og størrelsen på uglas bryst. Den ene stjernestripen er orientert i retning nord nord-øst.  Den andre stjernestripen er orientert i nordvestlig retning, og den tredje er orientert tilnærmet i vestlig retning. Merk: SkySafari oppgir at avstanden ut til sentrumet av Uglehopen er 7900 lysår.

Fortsett å lese «Uglehopen (NGC 457) i Kassiopeia»

Takk for hjelpen Ruzhdi

Teleskopet på plass under presenningen

Etter tre dager med skyer og regnbyger ser jeg gløtt av blå himmel. Ser fram til observasjon av Uglehopen i Kassiopeia.

Tusen takk for hjelpen, Ruzhdi. Uten din hjelp hadde jeg ikke fått det til. Du kjøpte plastfolie. Du forkortet sentralbolten 2 cm. Nå skal alt være i orden.