Jeg satt på kontoret tenkte på det gulhvite sollyset og det det vakre naturfenomenet som vi kaller regnbuen. Min tankevirksomhet utløste en lyst til å skrive litt om regnbuen fordi naturen blir ofte enda vakrere når man forstår det man observerer. Helst ville jeg ha med et bilde av regnbuen som jeg selv hadde tatt. Jeg måtte innse at det hadde jeg ikke.
Et magisk svar fra himmelhvelvet
Klokken var blitt omtrent 15:30, da jeg reiste meg opp av stolen og så ut av vinduet. Til min store overraskelse så jeg regnbuen i nordøstlig retning over hustakene på Andøya, med Sømslandet i bakgrunnen. Jeg fant mobilen og tok et bilde i hu og hast. Det var nesten ikke til å tro at naturen eller himmelens optikk gav meg det jeg manglet:
Bildet viser at det røde lyset står ytterst i buen, deretter kommer den oransje og den gule buen. Med litt god vilje ser jeg også den grønne fargen i bildet. Fargene blått og fiolett er ikke synlig. Regnbuen viser seg i skyen når sollyset kommer bakfra og treffer regndråpene. Regndråpene reflekterer og bryter sollyset og vi kan beundre det vakre naturfenomen. Under gode forhold skal det være mulig å observer at område innenfor sirkelbuen er lysere enn utenfor sirkelbue. Årsaken er alle de reflekterte lysstrålene fordeler seg i området innenfor regnbuen. Fargene hoper seg opp ytterst i regnbuen. De to lyse flekkene på regnbuen er speilbilde av taklampa på kontoret. Det er vinduet som reflekterer lyset fra lampa to ganger, fordi vinduet består av to glassflater. Er det ikke en antydning til en dobbel regnbue på bildet? Det undersøker jeg nærmere i avsnittet «På jakt etter sekundærbuen».
En spesiell og tilfeldig situasjon
Bildet ble tilfeldig tatt bare 43 minutter før solnedgangen. Av den grunn fikk jeg oppleve regnbuen omtrent i sin høyeste posisjon på himmelen. Med fri sikt i nordøstlig retning, ville jeg ved solnedgang kunne sett regnbuen som en halv sirkel. Vinkeldiameteren vil da ha vært omtrent 42 grader, og Solen ville ha stått bak meg i sydvest.
Vanndråpen reflekter og bryter sollyset to ganger
Filosofen René Descartes som i 1637 lanserte ideen om at regndråpene er kulerunde vanndråper, og at fargene oppstår når solstrålene går inn og ut av vanndråpen. Skal strålene komme ut på samme side som de kom inn, må de reflekteres på baksiden av vanndråpen. Lysstråler som treffer vanndråpen med en vinkel mindre enn 42 grader i forhold til senterstrålen vil bli reflektert. Av den grunn er området innenfor regnbuen lysere enn området utenfor regnbuen. Vi ser regnbuen fordi de ulike fargene har forskjellig vinkelradius. Det røde lyset er ytterst i regnbuen fordi det har størst vinkelradius (42,5 grader) og brytes minst. Det fiolette lyset brytes mest, med minst vinkelradius (40,8 grader).
Ved en senere anledning, vil jeg skrive mer om vitenskapen bak «Regnbuen – Solens fargespektrum», og hvorfor de ulike fargene har forskjellig vinkelradius.
På jakt etter sekundærbuen
Regndråpen kan også reflektere sollyset to ganger. Når det skjer får vi en speilvendt regnbue som ligger omtrent 9 grader utenfor den andre. Den kan en se under gode observasjonsforhold. Viser bildet en bue på utsiden av regnbuen i bildet jeg tok 16:33?
Ser vi nøye etter, kan vi få øye på en svak tåkebue mellom den lyse skyen og horisonten. Den parallelle buen, også kalt sekundærbuen. Med utgangspunkt i bildet tatt 16:33, har jeg forsøkt å få fram sekundærbuen tydeligere ved hjelp av kontrastbehandling.
Observasjonsforholdene var ikke de beste, da bildet ble tatt. Neste gang appen Pent.no viser
om ettermiddagen, skal jeg ta en tur ut. Jeg trenger et bedre bilde av regnbuen!