Fra den julianske til den gregorianske kalenderen

Naturen har gitt oss to tidsenheter, dag og år. Dagen er basert på Jordens rotasjon rundt sin egen akse og året er basert på Jordens omdreining rundt Solen. Å utvikle en kalender er ikke tilrettelagt fra naturens side fordi året er ikke eksakt lik 365 hele dager. La oss se på hvordan astronomiske observasjoner førte til utvikling av kalenderen vi bruker i dag.

Kalenderen vår baserer seg på at et år har 365,2425 middelsoldager. En middelsoldag er tiden middelsolen bruker fra en meridianpassering til den neste meridianpasseringen. Lengden av middelsoldag er 24h. Et år er tiden det tar middelsolen å bevege seg fra en vårjevndøgnspassering til den neste vårjevndøgnspasseringen. Naturens tidsenhet for året kalles det tropiske året. Lengden av det tropiske året er 365,2422 middelsoldager. Det tropiske året er 0,0003 middelsoldager, altså 26 sekunder, kortere enn kalenderåret. Jeg kommer tilbake til denne tidsdifferansen i avsnittet om det gregorianske året.

Klokken vår følger middelsolen, en tenkt sol som beveger seg med konstant vinkelhastighet langs himmelens ekvator. Vårjevndøgnspunktet er stedet hvor Sola krysser himmelekvator om våren, på vei fra sørlig til nordlig himmelhalvkule.

Du kan lese mer om hvorfor det var nødvendig å innføre middelsolen vårjevndøgnspunktet i artikkelen om «Navigering til sjøs uten GPS»

Det julianske året: 365,25 middelsoldager

I året 45 før Kristus innførte Julius Cæsar den julianske kalenderen. Målet var at kalenderen skulle følge årstidene. Februar fikk en ekstra dag, den 29. februar, hvert fjerde år. Skuddårsystemet førte til at det julianske året fikk en gjennomsnitt lengde på 365,25 middelsoldager. Ulempen viste seg å være at kalenderdatoen 21. mars forskjøv seg merkbart fram i forhold til vårjevndøgnet. Årsaken til denne forskyvningen var at det julianske året er 0.0078 dager (=11h14s) lengre enn det tropiske året.

I året 325 e. Kr., på det første økumeniske konsil i Nikea der hele kristenheten var representert, bestemte biskopene å synkronisere den julianske kalenderen med vårjevndøgnet. Solen skulle passere himmelens ekvator 21. mars (vårjevndøgnspunktet). Kirkemøtet bestemte også at 1. påskedag skulle falle på søndag etter første fullmåne i eller etter vårjevndøgnet. Dette vedtaket førte til at hele den kristne kirke kunne feire Påske samtidig. Vedtaket var nok inspirert av Jesu bønn i Johannesevangeliet (kap.17, vers 21) om at «[disiplene] må være ett for at verden skal tro».

Det tropiske året: 365,2422 middelsoldager

I perioden på 370 år, fra innføringen av kalenderen til kirkemøte i Nika, hadde kalenderen forskjøvet seg fram omtrent 3 dager i forhold til vårjevndøgn. Det utgjør en årlig forskyvning av den julianske kalenderen på 0,0078 dager. Det julianske året er med andre ord lengre enn tiden det tar Jorden å bevege seg rundt Solen én gang, fra ett vårjevndøgn til det neste. Trekker vi 0,0078 dager fra antall middelsoldager i det julianske året, får vi naturens tidsenhet for året, det tropiske året. Lengden til det tropiske året er (365,25 – 0,0078 =) 365,2422 middelsoldager.

Den gregorianske året: 365,2425 middelsoldager

Fra kirkemøtet i Nikea og fram til 1582, da Pave Gregor XIII korrigerte den julianske kalenderen, hadde kalenderen forskjøvet seg med omtrent 1o dager (0,0078 x 1257=9,8) i forhold til vårjevndøgnet. Gregor XIII slettet 10 dager. Han bestemte at dagen etter 4. oktober skulle være 15. oktober 1582.

Norge innførte den gregorianske kalenderen 18. februar 1700 og fjernet 11 dager. I 1700 hadde 21. mars forskjøvet ser 10,7 dager (tilnærmet 11 dager) i forhold til vårjevndøgn i Nikea (325 e. Kr). Dagen etter 18. februar ble 1. mars.

Tidsforskjellen mellom det tropiske året og det gregorianske året er 0,0003 dager. Denne forskjellen hoper seg opp til én dag i løpet av 3300 år (1/0,0003 = 3300). Vi kan være fornøyd med den gregorianske kalenderen fordi våren og kalenderen er tilstrekkelig synkronisert i mange år framover. Endringen i 1582 var en stor forbedring. Istedenfor 128 år (=1/0,0078) i det julianske systemet tar det 3300 år i det gregorianske systemet før kalenderen må justeres med én dag.

Det gjennomsnittlige årslengde i det gregorianske systemet er da gitt av uttrykket: 365 + (100/400 – 4/400 + 1/400) = 365+(97/400)=365,2425 middelsoldager. Denne beregningen dokumenterer hvordan usikkerheten i den julianske kalenderen ble forbedret fra én dag pr 128 år til én dag pr 3300 år:

Julius Cæsar la til 100 skuddår i løpet av 400 år (se første ledd i tillegget til 365 dager: +100/400). Med brøken 4/400 sørget Gregor XIII for at 4 av 400 dager ikke er skuddager (se andre ledd: – 4/400). I en periode på 400 år vil fire årstall være delelig med 100, som for eksempel kalenderårene 1600, 1700, 1800 og 1900. Årstallet 1600 er skuddår fordi tallet er også delelig med 400 (se tredje ledd: +1/400).

Skuddårene er alle delelig med fire og kommer hvert fjerde år. I Norge kom det første skuddåret 1704, og det første skuddåret delelig med 400 var år 2000.

Det sideriske året: 365,2564 middelsoldager

Det sideriske året er tiden det tar Solen tilsynelatende å bevege fra en stjerne til neste gang Solen passerer stjernen. Lengden av det sideriske året er 0,0141 dager lengre enn det tropiske året. Denne forskjellen skyldes at jordaksen roterer rundt ekliptikkens nordpol. Astronomene kaller dette naturfenomenet for presesjon. Vårjevndøgnet flytter seg 50 buesekunder vestover på himmelen i løpet av ett år. Av den grunn blir det sideriske året noe lenger enn det tropiske året. En vinkelhastighet på 50 buesekunder pr. år fører til at vårjevndøgnspunktet bruker 26000 år på å tilbakelegge en vinkel på 360 grader, altså en runde rundt ekliptikken. Det er Jordens presesjon som er årsaken til tidsforskjellen mellom det sideriske- og det tropiske året.

Litt rotasjonsfysikk:

Vinkelhastighet (v) er definert som tilbakelagt vinkel (a) delt på den tiden det tar å tilbakelegge vinkelen (t): v = a/t. Løser vi likningen med hensyn til t får vi: t = a/v. Setter vi inn tallene, v=50″/år og a=360o, får vi: t = 360o/(50″/år). Skal vi dele ett tall med en brøk, må vi multiplisere med den omvendte brøken. Vi får t = 360o år/50″. Gjøre 50″ om til grader: (50/60 . 60)o. Setter vi dette utrykket inn i formelen for t, får vi: t = 360o . år 60 . 60/50o = 26000 år. Hvor lang tid tar det solen å tilbakelegge 50″ langs ekliptikken? Vi vet at Solen tilbakelegger 360 grader i løpet av et tropisk år, dvs. (360.60.60=) 1296000″ . Tiden det tar Solen å tilbakelegge 50″ er gitt av utrykket: 365,2422 dager/ 1296000″ = t /50″. Løser vi denne likningen mhp t, får vi 0,0141 dager. Det betyr at presesjonen er årsaken til at det sideriske året er 0,0141 dager lengre en det tropiske året.

Grekeren Hipparchos fra Rhodos (150 f. Kr.) observerte at vårjevndøgnspunktet bevegde seg vestover langs ekliptikken. Han sammenliknet sine observasjoner med observasjon som babylonske astronomer utførte flere hundre år tidligere, og fant at presesjonens vinkelhastighet var omtrent 30 buesekunder pr år eller 1o /100 dager.

Modellen på Hipparchos Observatoriet på Rhodos viser Jordens rotasjonsakse i dag og aksens stilling om 12 000 år.
(Foto TP)

Våren 2023 starter 20. mars klokken 22:32:30 i Kristiansand

I Tyskland starter påskefeiringen påskedagen som er første påskedag. På denne dagen sier katolikkene «Frohe Ostern» når de møtes. Det økumeniske kirkemøte i Nikea i 325 e.Kr. ble delegatene, som tidligere nevnt, enige om at påskedagen skulle være etter 21. mars. I kalenderen skulle påskedagen falle på første søndag etter første fullmåne på eller etter vårjevndøgn.

I skrivende år , 2023, kom den første fullmånen etter 21. mars på skjærtorsdag 6. april klokken 06:34:45. Påskedagen eller 1. påskedag i året 2023 kom på søndag 9. april, tre dager etter fullmånen.

På den nordlige halvkule starter våren 20. mars 2023 klokken 20:32:30 UT. Når våren starter lokalt er av avhengig av stedets tidssone. I Kristiansand starter våren 2023 klokken 22:32:30LT (lokal tid) fordi tidssonen for Kristiansand er +2 timer. Der tidssonen er +6, starter våren 21. mars klokken 02:32:30 LT.

Venus og Jupiter sett fra Gimlekollen

Hallo Emil!

Takk for at du sendte meg bildene du tok av Venus og Jupiter 2. mars klokken 18:57. Bildene var veldig fine. Ikke nøl med å ta kontakt dersom du lurer på noe.

Hilsen Morfar

Et flott bilde av Observatøren Emil Jørgensen

Teleskopet viser samstillingen av de to plantene opp/ned. Det er aftenstjernen Venus som først går ned under horisonten. Foto: Emil Jørgensen
Dette bildet er rettvendt, det vil si at Venus stå litt lavere på himmelen i forhold Jupiter. Vinkelen mellom planetene er litt større enn diameteren på Månen. Astronomene sier at Jupiter er i konjunksjon, en stor begivenhet for astronomene. Legg merke til skyggen nederst på Venus. Det kan være at denne buen viser at at overflaten er 85,5 % belyst. Bildet viser at Venus har tilsynelatende størst overflate sammenliknet med Jupiter og Venus har størst lysstyrke.
Foto: Emil Jørgensen
Et flott bilde av Jupiter og de fire berømte månene. Dette bildet er også opp/ned.
Foto: Emil Jørgensen
Appen Sky Safari viser navnene på de fire månene. Litt vanskelig å lokalisere Io på bildet. Legg merke til Vemus, avstanden mellom dem er omtrent 0,5 grader, som er litt mer en nMånens diameter.
Foto: Emil Jørgensen
Dette bildet er rettvendt. Bildet viser alle planetene 2 mars 2023 klokken 18:57.
Foto: Emil Jørgensen

Ved en tilfeldighet fikk jeg se samstillingen av de to planetene over naboen hustak 1. mars 2023 klokken 19:30. Foto: Tarald Peersen.

Kometen C/2022 E3 ZTF

Komet på besøk

12. januar 2023 passerte kometen C/2022 E3 ZTF Solen. Avstanden var da 1,11AU. Avstanden til Jorden var 0,72AU og lysstyrken 7,3.

1.februar 2023 vil den passere Jorden i en avstand på 0,28AU. Avstanden mellom Jorden og Solen er økt fra 0,72AU til 1,15AU i forhold til passasjen 12. januar, og lysstyrken har økt fra 7,3 til 5,4. Avstanden mellom Jorden og Mars er til sammenlikning 0,52AU. Kometen vil passere Jorden i en avstand som er omtrent lik halvparten av avstanden mellom Jorden og Mars. Teoretisk vil den være synlig med det blotte øyet, mener astronomene. Erfaringene har vist at kometene er lunefulle. De dukker plutselig opp på himmelen, kan eksplodere uten forvarsel, og sier plutselig takk for seg langt der ute i solsystemet. Det blir spennende å se om kometen dukker opp i synsfeltet 1. februar. Kanskje Månen som ligger litt vest for meridianen i sør, vil ødelegge nattsynet?

Kometens posisjon 1. februar 2023 klokken 23:00 (SkyMap/TP)

Hvor på himmelen kan vi forvente å se den?

Stjernekartet viser blant annet kometens posisjon 1. februar 2023 klokken 23 . Finn et sted uten lysforurensning, ta med en vanlig kikkert og vend blikket mot Polaris. Hold kikkerten stødig og beveg den langsomt langs meridianen mot senit. Du kan forvente å se kometen som en diffus lysende flekk med (kanskje) en hale som peker i fartsretningen og har retning mot Capella og Mars. Stjernekartet viser at kometen beveger seg relativt fort mellom stjernene. Sjette februar vil den passere Capella på stjernehimmelen og 11. februar vil den nesten ha samme posisjon som Mars.

Katalognummer C/2022 E3 ZTF

Kometen har ikke fått navn, men katalognummer C/2022 E3 ZTF.

  • Bokstaven C i kometnavnet betyr at kometen har en periode som er lenger enn 200 år, defineres som en ikke periodisk komet.
  • Tallet 2022 betyr at kometen ble oppdaget i året 2022.
  • Bokstaven E betyr at kometen ble oppdaget i første halve måneden i mars. Kometen hadde for eksempel fått bokstaven A, dersom den hadde blitt oppdaget i første halve måneden i januar.
  • Tallet 3 betyr at det er den tredje kometen som er litt oppdaget i første halvdel av mars i 2022.
  • Bokstavene ZTF viser hvem som har oppdaget kometen og hvordan kometen ble oppdaget. Organisasjonen ZTF driver i dag teleskopene på Palomar i California. Teleskopet har en lysåpning på 48 tommer og er koplet til en stor CCD mosaikksensor. Bildene som tas med dette kameraet har et stort synsfelt, hele (47 x 47) grader, et synsfelt som er omtrent (100×100) månediameter.  ZSF teleskopet er helautomatisk og vil i løpet av to døgn ta bilde av hele nordhimmelen. Ved å analysere bildene kan astronomene finne kometer og asteroider i store avstander fra Jorden.

Observasjoner på Gimlemoen/UiA

Kometene i følgende avsnittenr har tidligere blitt observert fra Tycho Brahe observatoriet på UiA.

17P/Holmes – 12.11.2007

Den 12. november 2007 ble kometen observert rett øst for stjernen Mirfak i Perseus. Kometen har rundet Solen og vil være tilbake om ca.7 år. Det sorte hullet i stjernene viser at bildet dessverre er dårlig fokusert. Den lille lysflekken uten sort hull viser hvor kometens kjerne er plassert i den lyse tåkeskyen.  På bildet vises kometen som en tilnærmet sirkulær lysende sky, også kalt koma. Strålingstrykket fra Solen presser tåkeskyen sammen foran kjernen, av den grunn ligger kjernen i bakkant av komaen. Det reflekterte lyset fra tåkeskyen har større styrke foran kjernen sammenliknet med lysstyrken bak kjernen. Den såkalte komethalen derimot er ikke så markert i bildet. Komaen er transparent, lyset fra stjernene passerer komaen og fanges opp av kameraet som er koplet til teleskopet. Komadiameteren på bildet er omtrent 19 bueminutter.  

Bildet viser også at kometkjernen har omtrent samme lysstyrke som den nærmeste stjernen til høyre i bildet. Denne stjernen har lysstyrken 11 på Hipparchus skalaen. Legg også merke til de mange svake stjernene som vises som perler på en snor nederst til høyre i bildet, disse har en lysstyrke på 14. Stjernene i bildet kan ikke sees med det blotte øyet, men de vises i bildet fordi eksponeringstiden er 2 minutter.

 Når kometen nærmer seg Solen vil kjernen bli varmet opp og som følge av oppvarmingen blir den aktiv. Is, stein og støv spruter ut fra den porøse kjernen og danner en tåkesky med en diameter som kan sammenliknes med Solens diameter på 1,4 million kilometer. Kometkjernen derimot er liten, kanskje bare 10 km.  Det var Harvad astronomen Fred Whipple som første gang (1950) antydet at kometens kjerne er en blanding av løse steinmasser og is. Isen kan være vann, metan, ammoniakk eller karbondioksid i fast form.

Holmes ble første gang observert ved Andromeda Galaksen (M31) 6. november 1892. Den hadde en lys kjerne og en komadiameter på 5 bueminutter. Den ble oppdaget på ny 11. juni 1899 og 29. august 1906. I perioden fra 1906 til 1964 har ingen observert kometen. Da den ble observert på ny i 1964 hadde perioden endret seg fra 6,86 år til 7,35 år og den minste avstanden i banen (perihelavstanden) hadde i samme periode endret seg fra 2,121AU til 2.347AU. Astronomene mener at forandringene i periode og avstand skyldes nærkontakt med Jupiter (Jupiter perturbering). Kometen har siden 1964 blitt observert hver gang den har passert nær Jorden. Den har en markert kuleformet koma med et svakt komaspor (komethale), en beskrivelse som stemmer med observasjonene i bildet.  

Den 24. oktober 2007 ble kometen observert lysere enn beregnet. Kometobservatøren Bob King (Minesota, USA) beskrev utbruddet som en «fin stjerne» som kunne observeres med det blotte øyet (2,6-2,8 magnitude). Atten dager senere kunne UiA observasjonene bekrefte at utbruddet var over og kometen hadde fått en lysstyrke på omtrent 11. Utbruddet har ført til at lysstyrken hadde økt med faktor 256. Kometkjernen hadde også fått redusert sin vekt i løpet av utbruddet. Restene ligger strødd langs kometens bane. Siden Jorden og kometrestene går i baner rundt Solen, vil Jorden passere kometrestene ved jevne mellomrom, og vi kan av den grunn observere stjerneskudd i Jorden atmosfære.

Mer om kometer her

ESA – romsonden lander på en komet

Panstarrs – 20.03.2013 kl 20.30

Kometen har katalog nummer C/2011 L4 Panstarrs.

Kometen ble første gang observert fra PanStarr teleskopet på Hawaii 6. juni 2011. Den ble synlig med det blotte i mars 2013. Bildet ble tatt med UiA teleskopet. Vi ser komaen og kometens hale 26. mars 2013 klokken 20:30. Kometer av denne typen er langperiodisk med omløpstider større enn 200 år. Kometer er objekter som plutselig viser seg i Oort skyen. Panstarr teleskopet oppdaget kometen nesten to år før vi fikk se den i UiA teleskopet. Den runder Solen og forsvinner igjen.

Ison – 6.11.2013 kl 05:57 og 17.11.2013

Kometen har katalog nummer C/2012 S1 Ison.

Når de store teleskopene jakter på ‘Near Earth Objects’ (kometer eller asteroider) tas det mange bilder av stjernehimmelen. Bildene adderes for å undersøke om objekter har beveget seg i forhold til stjernene. «Dobbeltstjernene» i bildet over viser at kometen Ison har beveget seg noen bueminutter i løpet av ca 4,5 minutter som er tidsintervallet mellom de to bildene.

Eksponeringstiden er 50 sekunder. ISO-en er satt automatisk.

Den sterkeste «dobbeltstjernen» nederst til venstre i bildet har en lysstyrke på 9,76. De andre stjernene i bildet har en lysstyrke mellom 12 og 14. SkyMap varsler en forventet lysstyrke på 7,2. Dersom vi antar at kometen har en lysstyrke mellom 12 og 14, vil kometen har en lysstyrke som er 250 ganger mindre enn forventet.

Mange hadde store forventninger til kometen Ison. Den hadde potensialet til å bli århundrets komet. Enkelte mente Ison ville ta seg bedre ut på himmelen enn kometen til Halley som har vært synlig med det blotte øyet over Kristiansand i 1986. Slik gikk det ikke: Kollisjonen med Solens korona 28. november 2013 var for brutal. Kometen gikk i oppløsning på grunn av den høye temperaturen i solens korona og de streke tidevannskreftene mellom kometen og Solen. Restene som «overlevde» kollisjonen passerte Polaris 8. januar 2014.

Les mer om Ison-observasjonen 6. november 2013.

C/2012 S1 ISON– 17. november 2013

Bildet viser kometen som nærmer seg Solen, 11 dager før den runder 28. november. Bildets eksponeringstid er 30 sekunder. ISO-en er satt til 2000.

Les mer om Ison-observasjonen 17. november 2013.

Lovejoy – 26. 11.2013

Kometen C/2011 W3 Lovejoy

Kometen ble oppdaget 2. desember 2011 av amatørastronomen Terry Lovejoy fra Australia. Kometen passerte Solens korona julen 2011. Koronaens høye temperatur førte til at Lovejoy fikk en imponerende hale. Den var kun synlig på den sydlige himmelkula.

Bildet viser komaen i området rundt kjernen. Vi ser også en liten vifteformet hale. Bildet er tatt 26. november 2013, omtrent 2 år etter den passerte Solen. Lysstyrken endret seg fra omtrent -3 til 8 i løpet av disse 2 årene. Bildet er satt sammen av 7 bilder som gir eksponeringstid 140 sekunder. Lyset fra kometen er fanget opp av UiA teleskopet av typen Schmith-Cassegrain (16 tommer). Terry Lovejoy benyttet samme type. Hans teleskop hadde en lysåpning på 7,9 tommer. Kameraet som fanget opp bildet var av typen Canon EOS 60Da med ISO-verdi på 640. Som følge av summering av 7 bilder har bildet fått et stort signal/støy-forhold. Vi ser kun lys fra kometen i bildet, fordi lysforurensingen er blitt fjernet.

Romsonder på kometbesøk

Deep Impact– 2005

Kometkjernen tretten sekunder etter kollisjonen

I juli 2005 sendte romsonden Deep Impact et kopperprosjektil på 375 kg mot kometkjernens overflate. Prosjektilets traff overflaten med en hastighet på 10,3 km/s. Kollisjonen førte til at 11000 tonn av kometkjernen ble fjernet fra overflaten. Deep Impact beregnet massetettheten for kjernematerialet til 600kg/m3 , som er 60% av vannets tetthet. Denne målingen viser at kometkjernene ikke kan være et fast stoff, men en porøs blanding av fjell, is og støv. Avstanden mellom Deep Impact og kometen ble målt til 500 km. Når avstanden er kjent, kan astronomene bregne størrelsen på kometens kjerne. Kjernen omtrentlige mål er (14×4,6×4,6) km.

Rosetta– 20014

Rosetta sonden svever lavt over kometen 67P (ESA )

Bilddet viser hvordan ESA tenker seg Rosetta sonden svever lavt over kometen. I bildet ser vi også landingsmodulen (Philae)ESA mener at en myk landing på kometens overflate er en stor utfordring fordi gravitasjonen på den lille kometkjernen er 0,03 promille av jordens gravitasjon. Landingsfartøyet vil vil nesten være vektløs. Forskerne måtte utstyre fartøyet med pigger på beina og den vil bli dregget fast til overflaten.

16. september sirklet Rosetta rundt kometen 67P. Komten krasjlandet i midten av november 2014. Rosetta brukte 10 år på ferden fra Jorden til 67P.

Forskerne hadde som mål å løse kometkoden, de ville studer kometens struktur nå den nærmet seg Solen, de ville studere solsystemets opprinnelse og utvikling og studere kometens mulige bidrag til at liv oppstod på Jorden. Dessverre havnet landingsfartøyet i skyggen og mistet energiforsyningen.

Forskerne fortsetter jakten på svar

James Webb-teleskopet– 2021

James Webb-teleskopet ble sendt ut i rommet 1,2 millioner km fra Jorden og i skyggen av Jorden, Fra denne posisjonen kan teleskopet observer det infrarøde lyset som kometen reflekter.

NASA – Caeasar prosjektet-2026

NASA ønsker å sende Caesar sonden til en komet, lande på kometen, ta en prove fra overflaten av kometen og frakte prøven til Jorden. I 2026 vil NASA ta stilling til om prosjektet skal settes ut i live.

ESA -romsonden Comet Interceptor- 2029

I 2029 sender ESA romsonden Comet Intercepter til et posisjon i rommet som ligger 1,2 millioner km ut i rommet, på solsiden av Jorden. Fra denne posisjonen, som går i bane rundt Solen, skal sonden observere komter som runder Solen.

Historiske observasjoner av to kometer

  • Tychos komet – 13. november 1577

Tycho Brahes observasjoner av kometen 1577 førte til at universmodellen Aristoteles slo kraftige sprekker. Tycho og hans assistenter foretok systematiske observasjoner av fram til 26 januar 1578. Observasjonene viste at kometen hadde beveget seg gjennom flere planetariske kuler i løpet av den tiden kometen var observerbar. Kulene var stabile og krystallinske ifølge teorien til Aristoteles, av den grunn var det umulig for kometen å passere gjennom kulene. Observasjonene var vanskelige å utføre fordi kometen var bare synlig noen timer etter solnedgang. Denne observasjonen tyder på at kometen må ha passert nærme Solen og kanskje er den brent opp og ikke lenger observerbar. Jeg har tillatt meg å kalle denne kometen for Tychos komet fordi i løpet av fem år hadde Tycho Brahe observert to hendelser som «rystet kraftig» i teorien til Aristoteles. Stjernekula er ikke uforanderlig, nye stjerner kan oppstå og kometer kan passere planetkulene.  

  • Halleys komet – 1682    
Halleys komet 1986 (W:H Freeman and Company; Universe Eighth Edition)

Edmund Halley (1656-1742) observerte kometen med det blotte øyet i 1682. Han undersøkte tre historiske komet som ble observert i 1456, 1531 og 1607. Han fant tidsintervallet mellom disse fire observasjonene var 76 år. Halley antok det var den samme kometen som dukket opp og at den vil vise seg på ny i 1758. På julaften 1757 dukket den opp på samme dag som Newton hadde gebursdag. Edmund Halley benyttet Newtons lover og fant at perioden var 76 år.  Hverken Halley eller Halleys venn Isaac Newton (1642-1727) fikk oppleve denne store begivenheten på himmelen julaften 1758. Halleys observasjon var en begivenhet som bekreftet Newtons lover.  Som en konsekvens av denne oppdagelse fikk kometen navnet Halleys komet.

Uglehopen (NGC 457) i Kassiopeia

Uglehopen er en samling av mer enn hundre stjerner som er født i samme sky. De to sterkeste stjerner i hopene er uglas øyne. De er så vidt synlig i nederste delen av bilde 1. Området er markert med lilla farge. Rød sirkel markerer sentrumet i hopen.

Bilde 1 – Uglehopen 25.11.2022 21:04 LT (Metochi: TP)


Bildet er orientert nord-syd, er rettvendt og kontrastbehandlet. Bildets vertikale synsfelt tilsvarer størrelsen på hopen, omtrent 20,0 bueminutter. De svakeste stjernene i bildet har omtrent lysstyrke 15. Disse vises som «smultringer», dvs. med et «sort hull» i sentrum. Dette er et tegn på at bildet ikke er fokusert.

Legg merke til de tre stjernestriper som viser sentrum av hopen og størrelsen på uglas bryst. Den ene stjernestripen er orientert i retning nord nord-øst.  Den andre stjernestripen er orientert i nordvestlig retning, og den tredje er orientert tilnærmet i vestlig retning. Merk: SkySafari oppgir at avstanden ut til sentrumet av Uglehopen er 7900 lysår.

Fortsett å lese «Uglehopen (NGC 457) i Kassiopeia»

Teleskopet på plass under presenningen

Metochi amfi: Teleskopet er i hvilestilling, nesten klar til bruk.

Etter tre dager med skyer og regnbyger ser jeg gløtt av blå himmel. Ser fram til observasjon av Uglehopen i Kassiopeia.

Tusen takk for hjelpen, Ruzhdi. Uten din hjelp hadde jeg ikke fått det til. Du kjøpte plastfolie. Du forkortet sentralbolten 2 cm. Nå skal alt være i orden.

Tycho Brahes instrumenter. Del I: 1572 -1575

Statuen av Tycho Brahe kom til Ven i 1946, svenskene ønsket å hedre den berømte danske stjerneforskeren (Ven ble svensk i 1658). Min personlige tolkning av statuen er at Tycho Brahe ser mot «den nye stjernen» som han oppdaget 11. november 1572. I hånden bærer han instrumentet som kan gi svar på spørsmålet om stjernen er en komet eller en ny stjerne på himmelkula.

Statuen av Tycho Brahe kom til Ven i 1946 (foto TP /2009)

Her kan du lese om: Tycho Brahes instrumenter i perioden fra 1572 til 1575 Del I

Tidsjevning

Den nordlige himmelkula. Figur 1 viser øyeblikket Solen (HAS=0 eller 24h) står i syd og Middelsolen (M) vil passere meridianen etter Solen. Tidsjevningen (E) er positiv. Figuren viser også at Solens rektascensjon (RAS=α) er timevinkelen for vårjevndøgnspunktet (HAγ). Minner om at den lokale sideriske tiden (LST), tiden som styrer teleskopet, er lik timevinkelen for vårjevndøgnspunktet (HAγ)

 Her kan du lese mer om Navigasjon til sjøs uten GPS