Kategori: Praktisk astronomi

Oriontåka (M42)

Observasjon av Oriontåka 3. februar 2015

26. januar 2015 ankom UiA-teleskopet fra Tyskland etter en lekkasje i kuppelen vinteren 2014, lekkasjen førte til at elektronikken i «Drive Base» enheten ble skadet. Det var fint å få teleskopet på plass under kuppelen. I denne bloggen skal jeg vise to bilder av Orion tåka.  Det ene bildet hadde en eksponeringstid på 10 sekunder det andre en eksponeringstid på 30 sekunder.  Bildene hadde samme IOS verdi (5000).

Bilde 1a har formatet RAW Monochrome og eksponeringstid 10 sekunder

Bilde 1a inneholder 18 millioner piksler, hver piksel kan maksimalt inneholde 16384 lysverdier (14 Bit). RAW- bildene inne holder en stor mengde informasjon, hvert bilde krever en plass i PCen på 25 megabit. Vi ser de fire trapesstjernene i sentrum av tåka, det er UV-lyset fra disse stjernene som lyser opp Orion tåka.

Bilde 2a: Bilde 1a er kalibrert for Flat- og Dark støy

Bilde 2a har en mørkere bakgrunn sammenliknet med Bilde 1a, fordi lysforurensningen og den termiske støyen i kameraet er fjernet fra Bilde 1a.

Bilde 3a: Bilde 2a har fått farger vha «Process»/»Convert Color»

Bilde 3a viser fargene i Bilde 2a. Det er hydrogenet i tåka som lyser rødt. Vi kan kontrastbehandle Bilde 3a, Bilde 4a viser Orion tåka etter behandlingen, vi ser flere mørke områder, områder som består av gass og støv.

Bilde 4a: Bilde 3a er kontrastbehandlet vha «View»/»Screen Stretch Window» og» Process»/»Curves»

Ved hjelp av «Curve» verktøyet i MaxIm kan vi få fram lyset i tåka og redusere lyset i «stjerne pikslene». Bilde 4a har liten eksponeringstid, av den grunn kan vi se detaljer i området i nærheten av de fire trapesstjernene.

Bilde 5a: Bilde 4a har fått formatet «Mono»

MaxIm har endret farge pikslene til gråtoner vha kommandoen «Process»/»Convert to Mono»

Bilde 4b er tatt med en eksponeringstid på 30 sekunder, det er overraskende å oppdage hvor mye lys kontrastbehandlingen kan fremkalle i  tåka som ikke er visuelt synlig i teleskopet
Bilde 5 har samme eksponeringstid som bilde 4a.

Etter mye prøving å feiling fant jeg ut hvordan «Curves – Stretch» verktøyet reduser lysverdiene i «stjernepikslene» og øker lysverdiene i de mørke områdene. Det blå-grønne lyset i sentrum av bilde stammer fra oksygenet i tåka. Det er hydrogenet i tåka som lager det røde lyset.

Bilde 6 Orion tåka tatt med oksygen filter. Blått lys har bølgelengden 496nm. Det grønne lyset har bølgelengden 501 nm.

Hubble 2006 mosaic /Nasa (Wikimedia)

Trifidtåka (M20)

Trifidtåka består av en emisjonståke som er delt i tre av mørke tåker. Ordet «trifid» brukes for et system som er delt i tre deler.  Et eksempel er «trifid spoon», en gaffel som har tre tenner. 2. august 2017 tok jeg mange bilder av M20, alle hadde en følgefeil som vist i Bilde 1. Teleskopet i Alt/Az posisjonen klarte ikke å følge stjernen når eksponeringstiden nærmet seg ett minutt.

Bilde 1: M20 klokken 00.42.18 2. august 2017; Eksponeringstid 56 sekunder; ISO 3200

Gikk gjennom alle bildene en gang til, denne gangen benyttet jeg «Canon Digital Photo Professional» og fant et bilde uten synlig følge feil.

Bilde 2: M20 klokken 00.56.07 2. august 2017; Eksponeringstid 57 sekunder; ISO 3200

Bilde 2 hadde i utgangspunktet et RAW-format på 18MB. Jeg åpnet filen i bildebehandlings programmet til Canon og hadde som mål å «framkalle» et bilde som liknet på Bilde 3.  Bilde 4 viser at det er mulig å ta et bilde som kan sammenliknes SkySafari bilde signet Jim Misti, men forbedringspotensial er stort. Må i framtiden ta mange bilder med lenger eksponeringstider og mindre ISO verdi. Lenger eksponeringstid gir større signal-støy forhold. Bildene må renses for støy (Dark, Bias og Flat) før de median kombineres («Stack»).

Bilde 3: M20 (Foto Jim Misti; SkySafari)
Bilde 4: M20

Bilde 4 er i utgangspunktet det samme bildet som Bilde 5, forskjellen er at Bilde 5 er noe mørkere. Stjernene er blitt litt tydeligere i Bilde 5.

Er det mulig å «fremkalle» de to stjernene som ligger bak den ovale stjernen i midten av tåka?

Bilde 5
Bilde 6 Den ovale stjernen i midten kan være en dobbel stjerne.

Den sterkeste stjernen lengst nord i bildet er superkjempe, det er denne stjernen som sørger for det blå lyset i bildene 3 og 4.

Den mørke Ørnen i M16

Ørnetåka (M16)

Gass og støv samles i store mørke skyer. De mørke skyene eller tåkene utvikler seg til støvpilarer, disse inneholder mange nyfødte stjerner. Hubble teleskopet har tatt noen unike bilder av støvpilarene i Ørnetåken (M16). De kalde støvpilarene vises som silhuetter mot en glødene bakgrunn (Bilde 2). Bakgrunnen er en rød emisjons tåke.

Astronomene kaller fødestedet for en stjerne for «cocoon». Andre kjente tåker som har mørke områder er Omega tåka (M17), Orion tåka (M42), Trifid tåka (M20) og Hestehode tåka i Orion.

Disse tåkene er av stor interesse for astronomer som driver med teorier om stjerneutvikling. Astronomene studerer stjernene i ulike faser og setter sammen en historie som beskriver utviklingen av stjernene vi ser på himmelen.

Bilde 1 viser Ørnetåken, et område på himmelen som har en tilsynelatende størrelse på omtrent (33×23) bueminutter.

Hele tåken har en størrelse på (35×28)’. Den lineære størrelsen på tåken er 15 lysår når avstanden til tåken er 7000 lysår. Til høyre for de to «blåe stjernene» har vi en sinusformet stjernehop. De to «blåe stjernene» finner du også i Bilde 2, en sammenlikning viser at de to bildene er vrid litt i forhold til hverandre. Bilde 1 er et «gruppebilde», 7 av bildene i gruppen ble median kombinert. De har en eksponeringstid som ligger i området fra 15 til 24 sekunder (IOS=6400). Bildene er tatt 5. september 2015 klokken 23.45.

Bilde 2 viser den mørke Ørnen mot en rød bakgrunn. (Sky Safari: Jim Misti)

Legg merke til pilaren mellom de to «blåe stjernene» er hvite stjerner med en magnitude på 9. De er malt blå fordi stjernene er valgt som referansestjerner.

Spørsmålet er om det er mulig å se pilarene visuelt i LX 90 teleskopet.  SkySafari beskriver M16 som et imponerende objekt sett gjennom et 8 tommer teleskop med «low power» innstilling. SkySafari mener at man trenger O-III filter og et teleskop med en lysåpning på minimum 12 tommer skal pilarene vises i synsfeltet. Om LX 90 har tilstrekkelig lysåpning gjenstår å se.

M20 Trifid Nebula

Leksjon 10 Stjerneutvikling fra fødsel til død  (Astrofysikk/Astronomi Fys 112 Høsten 2012 , Universitetet i Agder)

Andromedagalaksen

 Andromedagalaksens sentrale områder

Jeg tok bildene med Canon EOS 60Da koplet til teleskopet Meade LX-90 fra UiA sitt stydiesenter på Lesbos, en øy i Hellas. I  2015 (5. september) tok jeg 9 bilder av Andromeagalaksen, eksponeringstiden varierte fra 10s til 28s og alle bildene hadde samme ISO-verdi: 6400.

Bilde 1: Eksponeringstiden er 28s; Eksponerings tidspunktet: 23.16 LT
Bilde 2: Andromeda galaksen sett fra Metochi 5. september 2015 kl. 23.16 LT (StarryNight)

Stjerneprogrammet Starry Night klarte å orientere galaksen i forhold til stjernene observert fra Metochi når dato og tidspunkt er kjent. Bildene 1 og 2 viser samsvar mellom «kartet og terrenget».  Synsfeltet i bilde ble målt til å være omtrent (12×22) bueminutter. De sterkeste stjernene har en visuell magnitude mellom 11,7 og 11.0, de svakeste rundt 16.

Bilde 2 har antagelig lang eksponeringstid og stor kontrasten fordi StarryNight ønsker å fremheve de mørke flekker øverst i bilde.  De de fem stjerne som danner en halvsirkel rundt en av de største flekkene i området, minner om halvsirkelen i stjernebilde Corona Borealis.

Bilde 3: Signal-støy forholdet (S/N) er økt med en faktor 3 i forhold til Bilde 1.

Astroprogrammet MaxIm stablet 9 bilder, en prosess som reduserte støyen i Bilde 1 betraktelig. Kombinasjonsmetoden er «Sigma Clip». Der er fremdeles mye støy i bilde, men flere stjerner er blitt synlig i nærheten av galaksens kjerne.

Bilde 4: Sgnal-støy forholdet(S/N) er som i Bilde 3, men kombinasjonsalgoritmen er «Median».

En sammenlikning mellom bildene 3 og 4 viser at median kombinasjonen fører til mindre støy i Bilde 4

Mer om

Andromeda galaksen versjon 2

L15 Galakser stjernehoper og avstander i Universet

Astro-programmet MaxIm fliselegger Månens overflate

I bloggen «Mosaikk bilde av Månen» skrev jeg litt om hvordan programmet SkyCapture satt sammen bilder av Månen i 1. kvarter. Jeg «stitchet» tre bilder jeg tok på Lesbos høsten 2018. Bildene hadde tilstrekkelig overlapp og landskapet var tydelig med stor kontrast. Det var relativt enkelt å benytte «stitch-prosessen» i SkyCapture, men å lage mosaikkbilder med mer enn 3 fliser (bilder) krever nok mer praktisk erfaring.

Astroprogrammet MaxIm klarte derimot å sy sammen de seks månebildene jeg kommenterte i Bilde 1. Metoden var godt beskrevet i hjelpe filen «Mosaic».

Bilde 2. Den siste flisen (12.jpg)legges på plass

Prosedyren er i korthet følgende: Starter med et tomt bilde uten lys-verdier i pikslene. Antall piksler i det tomme bildet er avhengig antall fliser som skal føres inn i det tomme bilde. Bilde 2 viser den siste flisen (12.jpg) som ble skjøvet på plass. Det lyse området innenfor blå firkant viser det området som overlapper naboflisene. Det er viktig at denne overlappen er tilstrekkelig, ellers vil «sømmene» bli synlige.

Bilde 3 Mosaikk bilde satt sammen av seks fliser

Mer informasjon:

MaxIm stitcher 6 bilder av Månen

Venus observasjoner fra Andøysløyfen

Teleskopet ut på verandaen

Praktisk astronomi krever gode rutiner, et teleskop som fungerer og mye trening både innendørs og utendørs. I Andøysløyfen står teleskopet i «Polar Home Position» bak døren ut til verandaen. En viktig del av «Align» prosedyre er å finne retningen til nord. Tre hull er boret i gulvet på verandaen, hullene er hjørnene i en likesidet trekant som er orientert mot nord ved hjelp av Solens meridian passasje. Teleskopet plasseres i hullene med nord-foten lengst mot nord. I denne stillingen peker referansemerket på «Base Housing» mot syd1

Erfaringen har vist at orienteringen av de tre hullene gir i første omgang god nok orientering av teleskopet i nordsyd-retning.

Teleskopet og datamaskinen koples til den elektriske kontakten som er lagelig plassert på verandaveggen. Da er det på tide å sette teleskopets «On/Off-switch» på «ON» og åpne stjerneprogrammet «AutoStar Suite». Kabelen2 som sørger for kommunikasjon mellom teleskopet og stjerneprogrammet koples til fjernkontrollen og en av USB portene på datamaskinen. Hvilken «Com»-port som benyttes finner vi i menyen «Enhetsbehandling/USB-kontroller» i Windows 10.  Her finner vi at den bakerste USB-porten på venstre side av datamaskinen får tildelt nummeret Com-5.  Vi må informere stjerneprogrammet at det er denne porten som er valgt. Hvordan gjør vi det? Vi går inn i «Telescope» menyen og åpner «Communication/CommPort Setup…», setter tallet 5 på riktig plass3. Deretter går vi tilbake til «Telescope»-menyen og velger Protocol/AutoStar via CommPort». Programmet gir oss en melding på skjermen om vi har utført koplingen korrekt. Et klikk på «Telescope» ikonet på menylinjen i programmet aktiviserer fjernkontrollen i «AutoStar».

Bilde 1 Hand Controll Panel

Her kan du lese hele bloggen:

Venus observasjoner fra Andøysløyfen

 

Mosaikkbilde av Månen

I bloggen «Vi syr sammen bilder» ble LPI kameraet koplet til teleskopet ETX 90. Et mosaikk bilde av Månen krever kanskje 6 bilder fordi hvert bilde bare dekker 1/4 av Månens overflate.  I praksis klarte ikke programmet å «stitche» flere enn to bilder,  grunnen må være dårlig kontrast i bildene og utilstrekkelig overlapp mellom bildene.

Løsningen må være å ta bilder av Månen før 1. kvarter eller etter 2. kvarter. I disse periodene fremhever sollyset landskapet, det blir lettere å identifisere kratrene visuelt og elektronisk. Vi trenger færre bilder fordi mer enn halve Månen er ikke belyst.

På PC-en fant jeg tre bilder av en 7,2 dager gammel måne. Månefasen var første kvarter og lyset dekket  47,9% av overflaten 2. Bildene tok jeg på Lesbos 16. september 2018 klokken 21.42 lokal tid (2h foran UT). Hvert bilde hadde denne gangen et større synsfelt.  Jeg trengte ikke å vente til neste gang Månen hadde kvarter fasen, det kan ta tid.

Bilde 1 Månen i første kvarter

Bildene overlapper godt, kratrene har stor kontrast i skyggeområdet mellom dag og natt, alt ligger til rette for en vellykket «stitch» prosess. Etter litt prøving og feiling fikk jeg det til. Jeg måtte først sy sammen de to øverste bildene og deretter de to nederste bildene. Bilde 2 viser resultatet.

Bilde 2 Den nordlige og sydlige delen av Månen

Disse bildene åpnes i programmet «SkyCapture». Det øverste og det nederste bilde har fått henholdsvis filnavnet «Bilde 2 nord.jpg» og «Bilde 2 syd.jpg i «Stitch» vinduet3

 

Bilde 3 «Stitch» vinduet i SkyCapture

Programmets «Process/Stitch» meny viser de to filene i vinduet «Stitch/available», filene overføres til vinduet «Selected Image». Prosessen starter etter fullfør knappen er trykket inn.

Bilde 4 Mosaikk bilde av Månen

Programmet klarte «å sy sammen» et mosaikkbilde av tre del bilder av Månen i 1. kvarter, bildet viser stor kontrast langs terminator (overgangen mellom dag og natt). Håper jeg får anledningen til å trene mer på å «stitche» bilder av Månen, praktisk erfaring gir stort læringsutbytte. Kanskje jeg kan lage et mosaikk bilde Andromeda  galakse, den har en tilsynelatende størrelse på 178×70 bueminutter eller 6×2 måner. Et mosaikk bilde av den sentrale delen av Melkeveien krever 18 bilder.

MaxIm «stitcher» også månebildene:

Bilde 5 Masaikk bilde av Månen vha MaxIm

Legg merke til at «sømmene» eller overgangen mellom som de tre «flisene» er visket ut, de er ikke lenger synlige og at forskjellen i belysningen på «flisene» i mosaikken er blitt mindre.

 

 

Referanser

1 Bloggen «Vi syr sammen bilder» 10.02.2020

2Appen SkySafari PRO

3Meade SkyCapture Instruction Manuale side 63

 

«First light» i Kongsgård Allé og på Møvik

Jeg leste foreningens Årsrapport for 2019 som for en tid tilbake ble sendt ut til medlemmene i AiA, rapporten viste stor aktivitet gjennom hele året med mange høydepunkter. Et spesielt høydepunkt for meg skjedde 1. oktober, denne kvelden fikk jeg for første gang oppleve et tredimensjonalt visuelt bilde av kulehopen i Herkules på Møvik.

Jeg leste også med stor interesse artikkelen: «First light for nytt observatorium i AiA» i tidsskriftet Astro Rapport. Gratulerer Trond, du har gjort en fantastisk innsats sammen med dugnads gjengen i foreningen.

Din interesse for astronomi har inspirert meg helt fra jeg møtte deg for første gang i Kongsgård Alle’, året da Astronomiforeningen så «The First Light» (1999).  Jeg fortalte om speilteleskopet som manglet speil. Trond ble hyret inn som skolens astronomi konsulent og vi gikk til innkjøpt av Meade LX 200 10 inc. og et 12 mm astronomisk okular. Teleskopet fikk sin plass etter hvert på taket av realfagbygget på Gimlemoen og ble flittig brukt under Venus passasjene i 2004 og 2012. Universitetet fikk senere et nytt teleskop som i dag er en del av Tycho Brahe observatoriet på Møvik. Dette er en god historie, er veldig glad og takknemlig for at teleskopet havnet i kanonstillingen på Møvik.

Du kan lese hele bloggen her:

First Light v3

Delvis penumbra måneformørkelse

Målet mitt var å finne ut om det er mulig å få oppleve en delvis penumbra måneformørkelse. Jeg har aldri sett en slik formørkelse tidligere, så det kunne være interessant å ta en titt på Månen denne kvelden 10. januar 2010 mellom klokken 18.07 og klokken 22.14.

Fortsett å lese «Delvis penumbra måneformørkelse»