Meade LX 200 10 inc ekvatorialmontert på pilar, UiA: 2010

Kileplattformen (Wedgen) ble i 2010 plassert på en pilar av betong festet til en betong platting ved hjelp av armeringsjern. Hvordan timeaksen ble justert kan du lese i artikkelen Meade LX 200 10 inc ekvatorialmontert på pilar UIA 2010. Wedgen på bilde kan regulere både høyde- og asimut vinkelen. I dag stå teleskopet LX 200 10” på Møvik, dessverre er asimutmotoren ødelagt.  

Når teleskopet står i “Polar Home Position” skal timevinkelen (HA) og deklinasjonsvinkelen (Decvære henholdsvis null timer nitti grader. I denne posisjonen skal timeaksen og teleskopaksen peke mot himmelens Nordpol.  

 

Kileplattformen for LX 200 10”, montert på pilar.

Melkeveien gjennom Tekannen i Sagittarius

Bildebehandling kan føre til mange forskjellige versjoner av ett og samme bildet. Det første bildet i denne bloggen for eksempel, er et lite «kunstverk». «Kunstneren» har benyttet et kamera og et bildebehandlings program og «malt» stjernehimmelen over klosteret Metochi på Lesbos en sommerkveld i 2017. Jeg syntes dette bilde er bra fordi hensikten var å vise utsikten mot sentrum av Melkeveien fra amfiet bak klosteret.

I Bilde 2 har jeg fått redusert lyset fra Metochi en del, men jeg har ikke klart å fremheve flere detaljer Melkeveien.  Behandlings metoden jeg har benyttet i Bilde 2 har en negativ side, den har ødelagt den naturlige intensitets fordelingen i pikslene. Bildet er dårlig fordi jeg har ikke klart å oppnå hensikten med bildet, men bildet viser tilnærmet slik jeg opplevde stjernehimmelen med det blotte øye 25. juli 2017 klokken 22 lokal tid.

Les mer: Melkeveien gjennom Tekannen i Sagittarius (pdf)

Melkeveien passerer Altair i Ørnen

I boggen Melkeveien gjennom Sommertrekanten v3 fulgte vi Melkeveien fra Deneb i Saven forbi den kjente dobbeltstjernen Abireo og videre forbi Altair i Ørnen. I denne bloggen skal vi følge Melkeveien fra Altair i Ørnen til tuppen av halen i Skorpionen. I motsetning til bildene i bloggen Melkeveien gjennom «Sommertrekanten» har jeg denne gangen kalibrert bildene for støy og «stacket» bildene.

Bilde 2 viser Melkeveien fra Altair i Ørnen til tuppen av halen i Skorpionen

 

Les mer: Melkeveien gjennom Altair i Ørnen

Melkeveien gjennom «Sommertrekanten»

Jeg har forsøkt å ta noen RAW bilder av Melkeveien sett fra UiA sitt studiesenter i Hellas. Det er alltid spennende å «framkalle» et RAW bilde og lete etter detaljer i bilde som ikke er synlige på skjermen. I denne bloggen tar jeg utgangspunkt i et bilde fra sommeren 2017. Bildet inneholder mye støy og det var en utfordring å få identifisert stjerne i RAW bildet. Ved hjelp av Sky Safari fant jeg ut at Melkeveien gikk gjennom «Sommertrekanten». Spørsmålet var om det er mulig å finne detaljer i Melkeveien når signal-støy forholdet er relativt lite.  Det var ikke enkelt å framheve Melkeveien og samtidig dempe den streke lys forurensningen i bildet. Jeg gjorde et forsøk, du kan lese mer om: Melkeveien gjennom Sommertrekanten v4

Bilde 7: Detaljer i Melkeveien

4

 

Kalibrering av astrobilder

I denne bloggen skal jeg bokstavelig talt tørker støv av gamle bilder. Tok et bilde av en stor solflekkgruppe 15. juli 2012, et bilde som for meg ble historisk fordi Tycho teleskopet ble for først gang koplet til kameraet Starlight Xpress. Kameraet er et CCD kamera med kjøling og 10,2 megapiksler (røde, grønne og blå). I bloggen (publisert 16.07.2012) skrev jeg at nye observasjonsrutiner var under utvikling. I disse rutinene fjerner astroprogrammet MaxIm uønsket støy fra bildene jeg tok 18. oktober 2013. Støyen i bildene kan samles i tre grupper (Flat, Dark, Bias). Bloggen går gjennom prosedyren for sammenkopling av kamera og teleskop. MaxIm har ikke utviklet driver for CCD kameraet, av den grunn ble Starlight Xpress skiftet ut og erstattet med Canon EOS 60. Bloggen viser også hvordan MaxIm eksponerer, lagrer og kalibrerer en serie av bilder automatisk. Etter bildebehandlingen reduserer MaxIm størrelsen på filene fra 16 bit til 8 bit.

Bildet 15 «sol-001L.tif» er elektronisk forstørret, tatt 18. oktober 2013 og kontrastbehandlet.

Hele bloggen finner her: Kalibrering av astrobilder

Mer om solen og solflekker

Linjeprofilen av en Solflekk

Solflekkgruppen 12. juli 2012

 

Synkronisering av Tycho-teleskopet

Dersom teleskopets ekvatoriale pol justering ikke er hundre prosent, kan det være gunstig å synkronisere seg fram til et lys svakt objekt på himmelen. Gå først til den sterkest stjernen som ligger nærmest objektet du ønsker å ta et bilde av. Benytt denne stjernen og synkroniser teleskopet. Gå deretter til objektet og start eksponerings prosessen.

Polaris i synsfeltet? Ragnar Kalleberg bak okularet

Les om Synkronisering av Tycho teleskopet

Oriontåka (M42)

Observasjon av Oriontåka 3. februar 2015

26. januar 2015 ankom UiA-teleskopet fra Tyskland etter en lekkasje i kuppelen vinteren 2014, lekkasjen førte til at elektronikken i «Drive Base» enheten ble skadet. Det var fint å få teleskopet på plass under kuppelen. I denne bloggen skal jeg vise to bilder av Orion tåka.  Det ene bildet hadde en eksponeringstid på 10 sekunder det andre en eksponeringstid på 30 sekunder.  Bildene hadde samme IOS verdi (5000).

Bilde 1a har formatet RAW Monochrome og eksponeringstid 10 sekunder

Bilde 1a inneholder 18 millioner piksler, hver piksel kan maksimalt inneholde 16384 lysverdier (14 Bit). RAW- bildene inne holder en stor mengde informasjon, hvert bilde krever en plass i PCen på 25 megabit. Vi ser de fire trapesstjernene i sentrum av tåka, det er UV-lyset fra disse stjernene som lyser opp Orion tåka.

Bilde 2a: Bilde 1a er kalibrert for Flat- og Dark støy

Bilde 2a har en mørkere bakgrunn sammenliknet med Bilde 1a, fordi lysforurensningen og den termiske støyen i kameraet er fjernet fra Bilde 1a.

Bilde 3a: Bilde 2a har fått farger vha «Process»/»Convert Color»

Bilde 3a viser fargene i Bilde 2a. Det er hydrogenet i tåka som lyser rødt. Vi kan kontrastbehandle Bilde 3a, Bilde 4a viser Orion tåka etter behandlingen, vi ser flere mørke områder, områder som består av gass og støv.

Bilde 4a: Bilde 3a er kontrastbehandlet vha «View»/»Screen Stretch Window» og» Process»/»Curves»

Ved hjelp av «Curve» verktøyet i MaxIm kan vi få fram lyset i tåka og redusere lyset i «stjerne pikslene». Bilde 4a har liten eksponeringstid, av den grunn kan vi se detaljer i området i nærheten av de fire trapesstjernene.

Bilde 5a: Bilde 4a har fått formatet «Mono»

MaxIm har endret farge pikslene til gråtoner vha kommandoen «Process»/»Convert to Mono»

Bilde 4b er tatt med en eksponeringstid på 30 sekunder, det er overraskende å oppdage hvor mye lys kontrastbehandlingen kan fremkalle i  tåka som ikke er visuelt synlig i teleskopet
Bilde 5 har samme eksponeringstid som bilde 4a.

Etter mye prøving å feiling fant jeg ut hvordan «Curves – Stretch» verktøyet reduser lysverdiene i «stjernepikslene» og øker lysverdiene i de mørke områdene. Det blå-grønne lyset i sentrum av bilde stammer fra oksygenet i tåka. Det er hydrogenet i tåka som lager det røde lyset.

Bilde 6 Orion tåka tatt med oksygen filter. Blått lys har bølgelengden 496nm. Det grønne lyset har bølgelengden 501 nm.

Hubble 2006 mosaic /Nasa (Wikimedia)

Trifidtåka (M20)

Trifidtåka består av en emisjonståke som er delt i tre av mørke tåker. Ordet «trifid» brukes for et system som er delt i tre deler.  Et eksempel er «trifid spoon», en gaffel som har tre tenner. 2. august 2017 tok jeg mange bilder av M20, alle hadde en følgefeil som vist i Bilde 1. Teleskopet i Alt/Az posisjonen klarte ikke å følge stjernen når eksponeringstiden nærmet seg ett minutt.

Bilde 1: M20 klokken 00.42.18 2. august 2017; Eksponeringstid 56 sekunder; ISO 3200

Gikk gjennom alle bildene en gang til, denne gangen benyttet jeg «Canon Digital Photo Professional» og fant et bilde uten synlig følge feil.

Bilde 2: M20 klokken 00.56.07 2. august 2017; Eksponeringstid 57 sekunder; ISO 3200

Bilde 2 hadde i utgangspunktet et RAW-format på 18MB. Jeg åpnet filen i bildebehandlings programmet til Canon og hadde som mål å «framkalle» et bilde som liknet på Bilde 3.  Bilde 4 viser at det er mulig å ta et bilde som kan sammenliknes SkySafari bilde signet Jim Misti, men forbedringspotensial er stort. Må i framtiden ta mange bilder med lenger eksponeringstider og mindre ISO verdi. Lenger eksponeringstid gir større signal-støy forhold. Bildene må renses for støy (Dark, Bias og Flat) før de median kombineres («Stack»).

Bilde 3: M20 (Foto Jim Misti; SkySafari)
Bilde 4: M20

Bilde 4 er i utgangspunktet det samme bildet som Bilde 5, forskjellen er at Bilde 5 er noe mørkere. Stjernene er blitt litt tydeligere i Bilde 5.

Er det mulig å «fremkalle» de to stjernene som ligger bak den ovale stjernen i midten av tåka?

Bilde 5
Bilde 6 Den ovale stjernen i midten kan være en dobbel stjerne.

Den sterkeste stjernen lengst nord i bildet er superkjempe, det er denne stjernen som sørger for det blå lyset i bildene 3 og 4.

Den mørke Ørnen i M16

Ørnetåka (M16)

Gass og støv samles i store mørke skyer. De mørke skyene eller tåkene utvikler seg til støvpilarer, disse inneholder mange nyfødte stjerner. Hubble teleskopet har tatt noen unike bilder av støvpilarene i Ørnetåken (M16). De kalde støvpilarene vises som silhuetter mot en glødene bakgrunn (Bilde 2). Bakgrunnen er en rød emisjons tåke.

Astronomene kaller fødestedet for en stjerne for «cocoon». Andre kjente tåker som har mørke områder er Omega tåka (M17), Orion tåka (M42), Trifid tåka (M20) og Hestehode tåka i Orion.

Disse tåkene er av stor interesse for astronomer som driver med teorier om stjerneutvikling. Astronomene studerer stjernene i ulike faser og setter sammen en historie som beskriver utviklingen av stjernene vi ser på himmelen.

Bilde 1 viser Ørnetåken, et område på himmelen som har en tilsynelatende størrelse på omtrent (33×23) bueminutter.

Hele tåken har en størrelse på (35×28)’. Den lineære størrelsen på tåken er 15 lysår når avstanden til tåken er 7000 lysår. Til høyre for de to «blåe stjernene» har vi en sinusformet stjernehop. De to «blåe stjernene» finner du også i Bilde 2, en sammenlikning viser at de to bildene er vrid litt i forhold til hverandre. Bilde 1 er et «gruppebilde», 7 av bildene i gruppen ble median kombinert. De har en eksponeringstid som ligger i området fra 15 til 24 sekunder (IOS=6400). Bildene er tatt 5. september 2015 klokken 23.45.

Bilde 2 viser den mørke Ørnen mot en rød bakgrunn. (Sky Safari: Jim Misti)

Legg merke til pilaren mellom de to «blåe stjernene» er hvite stjerner med en magnitude på 9. De er malt blå fordi stjernene er valgt som referansestjerner.

Spørsmålet er om det er mulig å se pilarene visuelt i LX 90 teleskopet.  SkySafari beskriver M16 som et imponerende objekt sett gjennom et 8 tommer teleskop med «low power» innstilling. SkySafari mener at man trenger O-III filter og et teleskop med en lysåpning på minimum 12 tommer skal pilarene vises i synsfeltet. Om LX 90 har tilstrekkelig lysåpning gjenstår å se.

M20 Trifid Nebula

Leksjon 10 Stjerneutvikling fra fødsel til død  (Astrofysikk/Astronomi Fys 112 Høsten 2012 , Universitetet i Agder)

Andromedagalaksen

 Andromedagalaksens sentrale områder

Jeg tok bildene med Canon EOS 60Da koplet til teleskopet Meade LX-90 fra UiA sitt stydiesenter på Lesbos, en øy i Hellas. I  2015 (5. september) tok jeg 9 bilder av Andromeagalaksen, eksponeringstiden varierte fra 10s til 28s og alle bildene hadde samme ISO-verdi: 6400.

Bilde 1: Eksponeringstiden er 28s; Eksponerings tidspunktet: 23.16 LT
Bilde 2: Andromeda galaksen sett fra Metochi 5. september 2015 kl. 23.16 LT (StarryNight)

Stjerneprogrammet Starry Night klarte å orientere galaksen i forhold til stjernene observert fra Metochi når dato og tidspunkt er kjent. Bildene 1 og 2 viser samsvar mellom «kartet og terrenget».  Synsfeltet i bilde ble målt til å være omtrent (12×22) bueminutter. De sterkeste stjernene har en visuell magnitude mellom 11,7 og 11.0, de svakeste rundt 16.

Bilde 2 har antagelig lang eksponeringstid og stor kontrasten fordi StarryNight ønsker å fremheve de mørke flekker øverst i bilde.  De de fem stjerne som danner en halvsirkel rundt en av de største flekkene i området, minner om halvsirkelen i stjernebilde Corona Borealis.

Bilde 3: Signal-støy forholdet (S/N) er økt med en faktor 3 i forhold til Bilde 1.

Astroprogrammet MaxIm stablet 9 bilder, en prosess som reduserte støyen i Bilde 1 betraktelig. Kombinasjonsmetoden er «Sigma Clip». Der er fremdeles mye støy i bilde, men flere stjerner er blitt synlig i nærheten av galaksens kjerne.

Bilde 4: Sgnal-støy forholdet(S/N) er som i Bilde 3, men kombinasjonsalgoritmen er «Median».

En sammenlikning mellom bildene 3 og 4 viser at median kombinasjonen fører til mindre støy i Bilde 4

Mer om

Andromeda galaksen versjon 2

L15 Galakser stjernehoper og avstander i Universet