Verdensrommet – et fantastisk laboratorium
Starry Night viser øyeblikket månen Io går inn i Jupiter skyggen, klokken 22:41 25. oktober 2012.
Vi ser også månen Callisto. Jupiter har fire måner som går i bane rundt Jupiter innenfor Io-banen. Tre av disse vises på bildet (Metis (m=17,46), Thebe (15,67), Adrastea (14,06)). Den fjerde Amaltea (m=14,06), den ligger utenfor bildet i sydøstlig retning.
Studentene fikk oppleve denne måneformørkelse på Jupiter, en litt spesiell begivenhet.
Den tyske astronomen Gustav Witt (1866-1946) og hans assistent Felix Linke oppdaget i 14. august 1898 et svakt objekt på en fotografisk plate. Objektet fikk navnet Planet DQ og fikk senere fikk navnet Eros 433. Eros var en av mange asteroider som astronomene hadde oppdaget på 1800-tallet, den første fikk navnet Ceres 1 og ble allerede oppdaget i 1801. Eros var en liten asteroide som fikk stor betydning fordi den en gang hvert 37 år kom nærmere Jorden enn både Mars og Venus.
Fortsett å lese «Eros i opposisjon januar 1931 – parallaksemålinger»
Astronomene har i flere hundre år vært opptatt finne størrelsen på Solsystemet. En mulighet de hadde var å måle parallaksen for Venus når den passerte foran Solskiven. Venuspassasjen er en begivenhet som bare forekommer to ganger hvert århundre. Det skjedde i 2004 og det vil skje 6. juni 2012. Det er hele 105,5 år til det skjer igjen. Astronomene som ønsket å delta i jakten på Venus parallaksen måtte for det første være født til rett tid og de måtte ha store ressurser til gjennomføringen av målingene. Astronomene hadde to tilgjengelige metoder. Metoden til engelskmannen Halley krever at hele passasjen observeres fra to steder på Jorden. Metoden til franskmannen Delisle krever tidspunktet for 2. kontakt eller 3. kontakt fra to steder på Jorden.
Astronomen Jeremiah Horrocks (ca. 1619-1641) ble bare 22 år. Han ble av Isaac Newton (1643-1727) beskrevet som et teoretisk geni. Ble tidlig interessert i astronomi og begynte å studere ved universitetet i Cambridge bare 13 år gammel. Han fant ikke det faglige miljøet han ønsket og forlot universitet 17 år gammel og begynte å studere astronomi på egenhånd. Han gransket Rudolphine tabellen, tabellen som Kepler publiserte i 1627. Han leste om Merkurpassasjen og Venuspassasjen som Kepler varslet skulle komme i 1631. Horrocks lærte seg også å bruke Landsbergs tabellen, fant mange feil i denne tabellen. Feilene inspirerte han til økt innsats. Det var mens han studerte Landsbergs tabellen i oktober 1639 at han ble oppmerksom på Venus snart ville komme i konjunksjon og at planeten ville passere oppadstigende knute foran solskiven 4. desember 1639.
Fortsett å lese «Venuspassasjen 04.12.1639»
Forskerne tenker seg tre satellitter i bane rundt Sola med en avstand på 1,5 millioner km. Kan gravitasjonsbølgene måle påvirke avstanden mellom satellittene? Skal vi få det til må de ha en målemetode som kan bestemme avstander med en nøyaktighet på 0,1nm.
Den generelle relativitetsteorien forutsier at massive objekter som oscillerer vil sende ut gravitasjonsbølger. Gravitasjonsbølger er ennå ikke observert (2007). Hulse og Tayler delte Nobelprisen i 1993 for oppdagelsen av to nøytronstjerner som gikk i spiral mot hverandre og fant at energitapet var like stort som den energien gravitasjonsbølgene sender ut. Disse beregningene baserer seg på teorien til Einstein. Fortsett å lese «Nøytronstjerner, sorte hull og litt relativitetsteori»
Et nytt bilde av Ørnetåken tatt av ESAs Herschel Space Observatory (17. januar 2012). Vi ser de tre søylene litt under midten av bildet. Den lengste av dem er hele syv lysår. Forskerne håper dette bildet kan vise flere detaljer fra innsiden av pilarene. Disse detaljene kan bidra til økt forståelse av hva som skjer i tåken når stjerner fødes. Bildet viser nye solsystemer, fire nederst i bildet.
Fortsett å lese «Stjerneutvikling fra fødsel til død»
Figuren (Universe) viser posisjonen til 20853 stjerner i HR-diagrammet. Det kom som en overraskelse på astronomene at stjernene grupperte seg i fire områder. De fleste av stjernene vi ser på stjernehimmelen er hovedseriestjerner, bare 1% er kjemper og superkjemper. 9% av stjernene er hvite dverger (Universe). En stjerne får sin plass i HR-diagrammet når stjernens luminositet (eller absolutt magnitude) og temperatur (spektralklasse) er kjent. Fortsett å lese «Luminositeten og overflatetemperaturen bestemmer posisjonen i HR-diagrammet»
Figuren viser det reelle bilde (2) av objektet (1) i fokusplanet og det virtuelle bilde (3) sett gjennom okularet (bilde som dannes på netthinnen). Avstanden fra objektivet til objektet er normalt veldig stor, av den grunn vil det reelle bilde av objektet treffe fokusplanet. Observerer vi en stjerne vil objektet være et lyspunkt uten utstrekning. Objektet i figuren kan være Månen. Den ene lysstrålen som er tegnet kommer fra et punkt på Månens nord pol. Den brytes ikke når den treffer i skjæringspunktet mellom teleskopaksen og objektivet. Fortsett å lese «Optikk og teleskoper»
Vårjevndøgnspunktet (Vernal Equinox eller gamma-punktet) ligger på meridianen 7. februar 2012 klokken 15h19m33s lokal tid i Kristiansand, den sideriske tiden er da 00h00m00s
Neste gang gamma-punktet passerer meridianen er dagen etter 8. februar 2012 klokken 15h15m37s (etter en siderisk dag). Legg merke til Jupiter, planeten har en rektascensjon som er litt mer enn 2 timer. Tallene på himmelens ekvator viser RA-verdiene. Venus har en RA-verdi som nesten er null, denne planeten ligger nesten i origo for himmelens koordinatsystem. Fortsett å lese «Himmelens koordinater»
Figuren viser solen på meridianen over Kristiansand (Z). Punket P er den geografiske nordpol. Stedet Z (Kristiansand) har breddegraden F (gresk F) lik 58 grader. X er solens projeksjonspunkt, breddegraden for dette punktet er lik solens deklinasjon. 9. september 2005 er solens deklinasjon (d = dec, gresk d) lik 5,2061 grader. Transittiden for solen denne dagen er 14h24m. Transittiden er tidspunktet står høyest på himmelen, solen står da i syd (asimut 180 garder) og passerer meridianen. Med andre ord ligger solen på storsirkelen gjennom Z og P. I sommerhalvåret fra vårjamdøgn til høstjamndøgn har solen positiv deklinasjon. Solhøyden (Sh) vil da alltid være:
Solhøyden (Sh) = 90 – (F-d)
