Kategori: Teori

Himmelens koordinater

Vårjevndøgnspunktet (Vernal Equinox eller gamma-punktet) ligger på meridianen 7. februar 2012 klokken 15h19m33s lokal tid i Kristiansand, den sideriske tiden er da 00h00m00s

Neste gang gamma-punktet passerer meridianen er dagen etter 8. februar 2012 klokken 15h15m37s (etter en siderisk dag). Legg merke til Jupiter, planeten har en rektascensjon som er litt mer enn 2 timer. Tallene på himmelens ekvator viser RA-verdiene. Venus har en RA-verdi som nesten er null, denne planeten ligger nesten i origo for himmelens koordinatsystem. Fortsett å lese «Himmelens koordinater»

Navigering til sjøs uten GPS

Figuren viser solen på meridianen over Kristiansand (Z). Punket P er den geografiske nordpol. Stedet Z (Kristiansand) har breddegraden F (gresk F)  lik 58 grader. X er solens projeksjonspunkt, breddegraden for dette punktet er lik solens deklinasjon. 9. september 2005 er solens deklinasjon (d = dec, gresk d) lik 5,2061 grader. Transittiden for solen denne dagen er 14h24m. Transittiden er tidspunktet står høyest på himmelen, solen står da i syd (asimut 180 garder) og passerer meridianen. Med andre ord ligger solen på storsirkelen gjennom Z og P. I sommerhalvåret fra vårjamdøgn til høstjamndøgn har solen positiv deklinasjon. Solhøyden (Sh) vil da alltid være:

Solhøyden (Sh) = 90 – (F-d)

Fortsett å lese «Navigering til sjøs uten GPS»

Planetene i vårt solsystem

På en pressekonferanse 30. januar 2008 presenterte Messenger-teamet de første resultatene av analysene av bilder og data. Bildene gir ny kunnskap om Merkur:

”Etter at Messenger nå har gitt oss bilder fra den halvdelen av planeten som ikke ble avbildet da Mariner 10 passerte for nesten 34 år siden, kan man nå slå fast at Merkur er mer ulik Månen enn man hadde trodd på forhånd. Et eksempel er en formasjon i Caloris-bassenget som forskerne uformelt har «edderkoppen«. Midt i bassenget finnes en formasjon som består av over hundre flatbunnede grøfter som stråler ut fra et komplekst sentralområde. «Edderkoppen» har et krater nær midten, men det er foreløpig uklart om dette er direkte relatert til formasjonen eller om det ble dannet senere”

”Ulikt Månen har Merkur enorme klipper som snor seg hundrevis av kilometer over overflaten. Disse klippene stammer fra foldings aktivitet i Merkurs tidlige historie da planeten trakk seg sammen.”

Fortsett å lese «Planetene i vårt solsystem»

Vårt solsystem, hvordan ble det til?

Bildet viser et nytt bilde av Ørnetåken, tatt av ESAs Herschel Space Observatory. Det er tatt i det infrarøde spektreret. Legg merke til protosolene i den kraftige røde tåkeskyen.  Bildet viser også røntgenstråling fra stjernene bak skyen. Ørnetåken er fødestue for stjerner. Astronomene vil studere dette bildet grundig, de tror dette bildet kan gi økt forståelse av hva som skjer i en  «stjernefødsel»

Fortsett å lese «Vårt solsystem, hvordan ble det til?»

Kjerneenergi på Jorda, i Sola og i stjernene

Mot slutten av sitt liv vil en stjerne som har større masse enn 8 M¤ bli en superkjempe.Bildet vise hvor stor denne stjerne kan bli, stjernes radius er like stor som halve storaksen i Jupiters ellipsebane. Stjernens energi kommer fra en kjerne som består av fusjonerende skall, denne kjernen er av samme størrelsesorden som Jorden. Termonukleære reaksjoner vil ikke kunne forekomme i jernkjernen fordi jern har minst masse pr kjernepartikkel. Grunnstoffer i naturen som har et atomnummer større enn jern er produsert i supernovaeksplosjoner

Fortsett å lese «Kjerneenergi på Jorda, i Sola og i stjernene»

Kurs i utvikling – refleksjoner

Opplegget tar i bruk litt fysikk og matematikk, disse fagene er nyttige når vi skal formidle kunnskap om verdensrommet som vi er en del av. Erfaringene viser at astronomistudentene liker å se fysikk og matematikk anvendt i astronomien. Å anvende et fag i et annet fag bidrar ofte til en bedre forståelse av de involverte fagene.

Fortsett å lese «Kurs i utvikling – refleksjoner»

Leksjon 1 Bli Kjent på stjernehimmelen

Denne leksjonen tar utgangspunkt i den «nye stjernen» som Tycho Brahe oppdaget i stjernebildet Kassiopeia. Vi skal observere stjernehimmelen over Kristiansand med det blotte øyet og finne fram til de sterkeste stjernene. Vi skal lære å anvende formelen for «de små vinkler» og forstå enhetene for avstander i Universet.

 

Vedlegg: Leksjon 1 Bli kjent på stjernehimmelen.pdf, 2.88Mb

Fortsett å lese «Leksjon 1 Bli Kjent på stjernehimmelen»

Det «vidunderlige» magnetfeltet

Dette opplegget er utarbeidet for Nat104, et naturfag kurs i den nye lærerutdanningen (1.-7. klasse). Studentene skal bli kjent med det naturlige magnetfeltet på Solen og på Jorden. Opplegget inneholder øvelser som elever i grunnskolen kan gjennomføres i klasserommet. Studentene vil få kunnskap om Jordens magnetfelt og hvordan dette magnetfeltet klarer å fange inn den farlige solvinden. Vi ser også litt på fysikken bak mikrobølgeovnen og induksjonplatene på kjøkkenet.

Les undervisningsnotatet: Det «vidunderlige» magnetfeltet

Krefter i naturen – Newtons gravitasjonslov – Keplers lover

Dette undervisningsopplegget er en del av Fys112/Astrofysikk/Årskurset (fysikk) ved UiA. Deler av opplegget passer også i lærerutdanningen (Fys110/Nat104 Grimstad). Opplegget tar utgangspunkt i læreboken «Universe» Eight Edition.

Vi følger utviklingen fra den geosentriske til den heliosentriske universmodellen. Vi starter med den kompliserte universmodellen til Ptolemy, deretter står den heliosentriske modellen til Copernikus for tur. Tycho Brahe følge så opp med den hybride universmodellen (Jorden i sentrum, Solen går i bane rundt Jorden og planetene i bane Solen). Deretter kom Kepler fram til at den heliosentriske modellen beskrev planetbevegelsene på en enkel måte, hans beregninger  baserer seg på observasjonene til Tycho Brahe. Det var først da Newton kom med sine fundamentale fysiske lover at alle brikkene falt på plass: Solen «fant sin plass» i sentrum av Universet (Solsystemet). Fortsett å lese «Krefter i naturen – Newtons gravitasjonslov – Keplers lover»

Lysets natur

Lyset fra stjernene har gitt oss den kunnskapen vi har om Universet. Astronomene studerer fargemønsteret i lyset, dette mønsteret gir blant annet informasjon om stjernens kjemiske sammensetning og overflatetemperatur. Metoden astronomene benytter i denne sammenheng kalles for spektralanalyse. De kopler et spektroskop til teleskopet, spektroskopet spalter lyset og fokuserer spektrallinjene på CCD brikken. Det er lysets bølgenatur som fører til interferensmønsteret bak gitteret i spektroskopet.

Les undervisningsnotatetene: Lysets natur

Fortsett å lese «Lysets natur»