Venuspassasjen 2004
Venuspassasjen 2012
Alle kategoriene

Historien viser at det var flere enn 120 astronomer fra minst åtte land som fulgte oppfordringen fra Halley. De fleste observasjoner ble gjennomført fra etablerte observatorier på den nordlige halvkule. Flere ekspedisjoner dror langt av sted: noen til det Indiske hav, en dro til St.Helena og en til Sibir. De måtte dra langt fordi observasjonsmetoden krever stor avstand mellom observasjonsstedene.

 

Bildet viser den sorte dråpen 10 sekunder etter 2. kontakt, Venuspassasjen 2004
(Foto: TP & NKH)

 

Det viste seg at resultatene fra de ulike observasjonstedene stemte dårlig overens. Venusparallaksen varierte fra 29,8″ til 38,3″. Dersom vi antar at radien på Jorden er 1,2% mindre enn dagens verdi får vi en solparallakse som varierer i området fra 8,28″ til 10,60″. Disse parallaksegrensene gir en avstand mellom Jorden og Solen fra 157 millioner km til 123 millioner km. Den minste verdien gir en usikkerhet på 18% . Usikkerheten i den største verdien er 5% i forhold til dagens verdi. Astronomene mente at «den sorte dråpen» og unøyaktig lengdegrad var to viktige årsaker til dette dårlige resultatet. Vi må huske at kronometeret ikke var oppfunnet i 1761. Det var måneavstandsmetoden eller Jupitermånene som ble benyttet når lengdegraden ble bestemt i 1761 passasjen. Usikkerheten i Jorden størrelse vil naturligvis gi usikkerhet i Venusparallaksen.

Halley mente at Solens parallakse kan bestemmes med en nøyaktighet på 0,01″. Det er derfor forståelig at astronomene ble skuffet etter Venuspassasjen 1761. Ekspidisjonslederen til St. Helena, Maskelyne, mente at manmåtte vente til neste passasje (1769) før solens parallakse kunne bestemmes med tilstrekkelig nøyaktighet.

Les vedlegget